La menigheten dø

Dropp kunstig åndedrett. Går en menighet under, så er det ofte gode grunner til det.

Jeg leste her forleden om menighetsdøden som truer Pinsebevegelsen, like så vel som andre kirkesamfunn. Et spørsmål som for meg ble aktuelt, og fortsatt er aktuelt er: Hva er poenget med å opprettholde vår hardt tilkjempede menighetsstruktur når den så lett faller sammen som et korthus, nesten ved minste motstand? Hva skjer når forfølgelsen kommer? Hva ligger egentlig bak dette «fenomenet», menighetsdød?

Så langt tilbake som vel noen av oss kan huske, og enda mye lengre, har den modellen for en menighet slik som vi har den i dag vært gjeldende, og sett på som den eneste riktige modellen.

Men er den det? Hvis vi går helt tilbake til Bibelens og apostlenes dager og ser på deres struktur for «ekklesia», den greske betegnelsen på det vi i dag kaller menigheten, kan vi ikke svare ja på dette spørsmålet. Her var det husfellesskapet/husmenigheten som var rådende.

Enda tydeligere blir det når vi tar en evaluering for å se hvordan vi ligger an i forhold til vårt oppdrag, misjonsbefalingen.

Misjonsbefalingen, hva sier den? Vi husker den sikkert, men jeg repeterer den for å gjenoppfriske hukommelsen litt.

«Jesus trådte frem, talte til dem (disiplene) og sa: ’Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende’.»

Guds vilje er at alle mennesker skal bli frelst. Altså ikke bare begynne å tro på Jesus og Gud og få et godt liv, men bli frelst, det vil si å nå fram til den endelige forløsningen fra denne verden, for å leve sammen med Gud i alle evighet.

En mer uttømmende definisjon av begrepet «disippel av Jesus» kan være: Det er en person som har vendt om fra synden og kommet til tro på Gud, har latt seg døpe i Jesu Kristi navn til Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, og dermed mottatt Den Hellige Ånd som kraft, hjelper og veileder i livet.

Denne personen begynner, ved hjelp av Den Hellige Ånd og andre disipler rundt seg, å lære å leve mer og mer slik Jesus gjorde. Dette innebærer å gjøre kjent evangeliet (Det gode budskapet) for mennesker i hverdagen, å gjøre de gjerningene Jesus gjorde og ha den samme innstillingen og omsorgen for andre som Jesus hadde. På denne måten skulle menneskene få se Jesus.

Her er samfunnet med Den Hellige Ånd Alfa og Omega!

Er det dette som er hovedfokus i våre menigheter i dag?

Når jeg ser på dagens menighet ser jeg i praksis en bedrift som har en organisasjon med et system for medlemskap, statutter/retningslinjer og «avdelinger». Denne er ledet av en «direktør», pastoren, og hans stab (lederteam). Han har mellomledere under seg, ungdomspastor, barnepastor, omsorgsledere i forskjellige «avdelinger» etc. Dess større menigheten er, det vil si jo flere medlemmer det er, jo større og mer komplisert er organisasjonen. Statuttene og både antallet og størrelsen på «avdelingene» følger med.

Jesus sa: «Jeg vil bygge min menighet». Er det slik Jesus ville bygge sin menighet – var det meningen at den skulle se ut som et forretningsforetak? Jeg tror vi alle sammen vil svare nei på dette spørsmålet.

Men hvorfor og hvordan har det da blitt slik?

Jeg syntes det var så forfriskende da jeg leste det Alv Magnus, leder av UiO 1986–2009, uttalte i en artikkel i Norge Idag om Hans Nielsen Hauge. Han sa at, sitat: «Det er bare i en mindre krets du kan gjøre disipler.» Hauge sin virksomhet var en husmenighetsvirksomhet. Vårt oppdrag, som Jesus ga oss som en befaling, er å gjøre disipler. Vi har egentlig ikke noe å gjøre med å bygge menighet.

Min intensjon med dette innlegget er, som du sikkert har skjønt, å sette søkelys på hva som er vårt oppdrag og om vi har vært i stand til å utføre det, med den menighetsstrukturen vi har. Menighetsdøden som vi er vitner til har sin bakgrunn i at vi ikke har gjort som Jesus befalte oss! Hvorfor? Det er en lengre historie, men vi kan gjøre noe med det. Det er ikke for sent!

Et av de første innleggene jeg skrev i Norge Idag, hadde overskriften: «Guds menighet – Gud kaller oss tilbake til seg selv!» Det er dette som er saken: «Hvis da mitt folk som er nevnt med mitt navn vender om fra sin egen/onde vei, og går for å be og søke meg, vil jeg høre deres bønn og lege deres land!» (Husk at det å gjøre det som ikke behager Gud, ser han på som ondt).Vi har bygd vår egen menighet og ikke forstått at den menigheten som Jesus bygger (for han bygger i dag over hele verden – den er åndelig) ikke ser ut slik som den vi har bygd. Den er ikke av denne verden. Jesu menighet lever på tvers av kirkesamfunn, grensene og organisasjonene vi bygger.

Derfor, selv om det kan oppleves som selvmord for mange av oss, er det best at vi lar den menighetsmodellen som vi har satt hele vårt liv og prestisje i, dø. Hvis vi da gjør som Gud sa (se over) at vi skulle søke ham, vil han gjøre ting som ikke kan skje under rådende forhold i det kristne landskapet.

Med inderlig ønske om en herlig, kraftig og åndsfylt framtid!