Å lytte til en annen verden

Tiden er for trang for troen. Skal den vokse og bære frukt i denne verden, trenger den å hente lys og næring fra en annen.

«Gi meg et fast punkt, og jeg skal bevege hele jorden», sa den antikke matematikeren Arkimedes.

Det gir mening, for skal jeg forandre stedet jeg står på, må jeg ha noe annet å holde i eller forholde meg til. Ellers ender jeg opp med å løfte meg selv etter håret – det gjør vondt, men det rikker meg ikke av flekken.

Engasjert og stille

Sånn er det med den kristne troen også: Den kaller oss til aktivt engasjement for mennesker og samfunn rundt oss, men også til ro og stillhet for å være med Gud alene.

«En ny verden er ikke bare mulig, hun er allerede på vei. På en rolig dag kan jeg høre henne puste», skriver den indiske aktivisten Arundhati Roy i et av mine favorittsitater.

Det trengs en rolig dag for å høre lyden av en ny verden. Altfor ofte er det eneste vi hører peset fra vår egen.

Vi trenger å trekke oss tilbake for å strekke oss ut, og lytte til Gud for å forandre verden.

Troen forsmektes og forminskes når den tilpasses samtidens (selv)realiseringsprosjekter, slik at vi henter definisjonen på et godt liv fra kulturen rundt oss, og så går til Gud og forventer at han skal levere på bestillingen.

I Guds lys

Tvert imot trenger vi å utvikle evnen til å se med mer enn øyne, til å lytte med mer enn ørene, til å forstå verden og oss selv i lys av det Gud har gjort i Kristus – og så søke å forme omgivelsene våre etter det bildet.

Det innebærer at vi må rive ned skillet mellom handling og undring, det aktive og det kontemplative livet. Sannheten er at begge deler er like nødvendig.

«Skal vi komme med et ord fra et annet sted, må vi til en viss grad leve et annet sted», hevder teologen Walter Brueggemann.

Vi trenger å trekke oss tilbake for å strekke oss ut, og lytte til Gud for å forandre verden. Han som sier «gå for meg!» sier også «kom til meg!»

Så vi kommer og går, hviler og handler, forvandles og forvandler.