Symboltung endring i nattverdliturgien

Kjernen i oppgjøret med den katolske messeoffer­tanken er at i frelsens sak bringer vi ingenting til Gud, og slett ikke for å få noe tilbake!

For tiden er det høring på forslag til en rekke justeringer i liturgien som ble vedtatt i 2011. Forslagene tar særlig sikte på å skape en bedre balanse mellom valgfrihet og variasjon på den ene siden, og fasthet og gjenkjennelighet på den andre. Det var ikke minst ønsket om involvering av lekfolk og lokalt engasjement («stedegengjøring») som var noe av drivkraften bak liturgien. Men så har det altså vist seg at det nettopp er dette som frustrerer: Folk kan møte tre forskjellige varianter av viktige gudstjenesteledd bare innenfor én kommune. Da skjønner vi også at det særlig er de kirkefremmede, de vi så gjerne ville «inkludere», som fremmedgjøres i gudstjenesten.

Etter mitt syn kommer høringen ett år for tidlig. Påstanden begrunner jeg med at det særlig er gudstjenesteoppmøtet som er testen på om endringer i kirkens lære og liturgi faller i smak. Det elementet er også viet god plass i orienteringen som følger høringen. Og det sies at oppslutningen om hovedgudstjenestene viser,til tross for nedgangen, stor stabilitet. Men om noen måneder kan vi ikke skrive det. Dersom utviklingen i Bjørgvin er representativ for resten av landet, er det ordet krise som passer best. Og det er i 2017 fallet skjer, mens høringen legger tallene fra 2011-2016 til grunn.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er mye bra i forslagene. Svært mye. Her er færre valgmuligheter og strammere regi. Men, som luthersk kristen er jeg særlig skuffet over det som skjer med innledningen til nattverden.

Endringen består i at takkofferet nå konsekvent skal være første ledd i nattverddelen, og ikke siste leddfør nattverdliturgien. Altså: I og for seg ingen endring verken i rekkefølge eller plassering.

Og like fullt mener jeg det er en symboltung og beklagelig endring. Bønnen etter innsamling av takkofferet skal lyde: -Velsignet er du, Gud. Din er jorden og alt som fyller den. Av ditt eget gir vi deg tilbake. Foren din kirke av alle folkeslag og tungemål. Likesom kornet er blitt ett i brødet og druene i vinen, så gjør oss til ett med hverandre og med Herren Jesus Kristus.

Hvordan høresdette av folk flest – når penger, brød og vin bæres fram og plasseres på alterbordet, samtidig?

I någjeldende liturgi (der dette også kunne gjøres slik!), er takkofferet plassert i forbønnsdelen. Vi bærer våre bønner og penger som et takkoffer til Gud, og sier: -Evige Gud, din er jorden og det som fyller den. Alt vi eier tilhører deg. Av ditt eget gir vi deg tilbake. Ta imot oss og våre gaver i Jesu navn.

Deretter tar nattverddelen til.

Er denne endringen så farlig? Jeg er klar over at «messeoffer» er et fremmedord for folk flest. Kjernen i oppgjøret med den katolske messeoffertanken er at i frelsens sak bringer vi ingenting til Gud, og slett ikke for å få noe tilbake! Men selv om ordet virker fremmed og uforståelig, så skulle selve saken fremdeles være et viktig luthersk anliggende. Derfor ville dagens forslag ha vært utenkelig ved tidligere tiders liturgirevisjoner. Men forslaget henter – med urette, mener jeg –legitimitet fra den felles luthersk-katolske minnemarkering av reformasjonen, «Fra konflikt til fellesskap» (2017), der det heter: «Luther kunne likevel se at det var en form for offer i nattverden: takksigelsens og lovprisningens offer.»

Men det har det vel aldri vært mer enn en mening om?