Luthersk svermeri anno 2017

Når læren og praksisen i en kirke løsrives fra Ordet og Ånden mister kirken sin kraft til å være sann kirke. Er det mulig å overleve åndelig i en slik kirke? Jeg håper og tror det.

Det har vært interessant i dette Luther-året å fokusere på sentrale side ved vår lutherske tro. Luther hadde sine kamper både på det personlige plan og ikke minst i møte med kirkens lære og praksis. Og han var tydelig i flere retninger.

Ett av de områder der Luther talte tydelig var i møte med svermeriet. Hans beskrivelse og definisjon av svermeriet er dessverre også veldig betegnende for situasjonen i Den norske kirke i dag. For Luther var svermeriet først og fremst at en skaper et skille mellom Ordet og Ånden. På denne måten kan Ånden tale direkte til hjertet uavhengig av det ytre ord som er åpenbart i Bibelen. Innenfor den karismatiske bevegelse er vi blitt beskyldt for dette, ikke minst i møte med det profetiske. Her ligger det alltid en fare. Ord som blir formidlet og som ikke består prøven i møte med det bibelske budskap må vi med stor frimodighet legge til side.

Jeg tror ikke svermeriet innenfor den karismatiske vekkelse er den største fare i dag. I Den norske kirke har vi i dag fått en lære og praksis om ekteskapet som er sprunget ut av et klassisk svermeri. Når Kirkemøtet gjorde sitt vedtak om å innføre vielse av likekjønna, så er dette en ny lære og en ny praksis i vår kirke som bryter med den bibelske forståelsen av ekteskapet. Dersom vi ser på Kirkemøtet og det øverste lederskapet i vår kirke som et åndelig lederskap, så må en vurdere dem åndelig.

Og mitt spørsmål er: Med hvilken åndelig autoritet kan de innføre den nye lære? «Jeg vil bygge min menighet», sa Jesus. Hva er det kirkeledelsen har hørt fra Ham siden de kan sette bibelens tale om ekteskapet til side?

Det er jo nettopp her svermeriet blir tydelig. Med stor frimodighet påberoper de seg ny innsikt og opptrer med stor selvsikkerhet. Luther ville vært tydelig i møte med dette. I de Schmalkaldiske artikler, som er en del av bekjennelsesskriftene i en rekke lutherske kirker, går Luther hardt ut mot svermerne: «Vi fastholder da, at Gud ikke gir noen sin Ånd eller nåde unntatt gjennom eller med det forutgående, ytre ord. Dermed kan vi holde stand overfor svermerne som skryter av at de har fått Ånden uten ordet og forut for det. Deretter setter de seg til doms over Skriften og det ytre ord, tolker og vrir det som de vil» Og videre: «Det er alt sammen den gamle Djevel og slange, som også gjorde Adam og Eva til svermere og førte dem fra Guds ytre ord over i åndelighet og egne meninger» (Schmal. Art. III, III, 7)

Når læren og praksisen i en kirke løsrives fra Ordet og Ånden mister kirken sin kraft til å være sann kirke. Er det mulig å overleve åndelig i en slik kirke? Jeg håper og tror det.

Samtidig har jeg stor forståelse for dem som finner seg fellesskap og forsamlinger utenfor soknemenigheten. Jeg etterlyser et lederskap som tør å tale som Guds ord i denne tid. Som sokneprest i kirken kommer jeg ikke til å ta imot bøkene med den nye liturgien. Den er basert på vranglære og skal ikke inn i mitt hus. Om liturgibøkene skal inn i kirkene jeg utfører min tjeneste i, så må prosten eller biskopen sørge for det. Selv om noen biskoper og proster sier de er mot den nye lære og praksis, så vil de likevel legge til rette for at velsignelse av synd og opprør mot Gud skjer i våre kirker.

For meg er dette uforståelig. Kanskje på tide å bli litt mer i tråd med Luthers tenkning og praksis i møte med dagens svermeri i vår kirke.