KrF, valget og veien videre

Å skape uklarhet om at partiet vil støtte en borgerlig regjering og bryte med tiår av praksis og forståelse av KrF som et sentrum-borgerlig parti, har etter min mening for lite grunnlag i partiets velgergrupper.

Valget ble en nedtur for Kristelig Folkeparti og en skuffelse for oss som har tro på partiet. Min stemme gikk altså til KrF, og jeg angrer ikke på det, selv om jeg selvfølgelig respekterer at kristne og verdibaserte velgere kom til ulike konklusjoner. Etter min mening er det et tap for norsk politikk og for kristne verdier at ikke flere av de mange gode toppkandidatene på KrFs lister kom inn på tinget.

I valgkampen var de «kristne verdier» en del på agendaen, særlig i begynnelsen. Samtidig er det nærmest utrolig å oppleve at så få av våre ledende politikere har historisk kunnskap og forståelse av, eller vilje til å vektlegge den kristne kultur- og trosarv som har bygd Norge gjennom århundrer. Dessverre maktet ikke KrF å utnytte denne muligheten til å få i hvert fall deler av valgkampen inn på partiets egen banehalvdel. Media gjorde også sitt til at viktige temaer som for eksempel familien, sorteringssamfunnet, bioteknologien og aktiv dødshjelp, aldri kom på agendaen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Dessverre tyder alt på at KrFs innstilling til regjeringsspørsmålet ble en hovedårsak til valgnederlaget. Partiet hadde etter min mening «kjørt seg litt fast» ved landsmøtevedtaket om regjeringssamarbeid. For mye energi gikk også til å forklare avstanden til Frp, i stedet for å formidle egen politikk.

Ja, det er politisk avstand til Frp i mange verdispørsmål, men det er det til Venstre også, og ikke minst til partier på venstresiden. Men å skape uklarhet om at partiet vil støtte en borgerlig regjering og bryte med tiår av praksis og forståelse av KrF som et sentrum-borgerlig parti, har etter min mening for lite grunnlag i partiets velgergrupper. Selvsagt er det forståelig at partiledelsen var forpliktet på et vedtak om regjeringsspørsmålet fra landsmøtet, men på tross av dette kunne man opptrådt med større klarhet i valgkampen, etter min mening.

I landsmøtevedtaket heter det at hvis det ikke er grunnlag for en sentrum-høyre regjering, vil partiet «mest sannsynlig gå i opposisjon». Slik jeg tolker «mest sannsynlig» betyr det at det er et rom for en eller annen form for samarbeid med regjeringen, uten å sitte i regjeringen. For å gå inn i regjering må det kanskje et nytt landsmøtevedtak til, og lærdommen bør uansett være at det ikke er klokt å operere med et «bundet mandat» i forhold til ett parti.

KrF fikk god uttelling for sin politikk som samarbeidsparti til dagens regjering i de fire år som ligger bak. Min mening er også at KrF får alt for liten kreditt blant kristne og verdibaserte velgere for den jobben de har gjort og stadig gjør i vårt Storting. I viktige verdisaker bidrar partiets representanter aktivt til å flytte stortingsflertallet i riktig retning. Jeg er ikke i tvil om at de åtte stortingsrepresentantene KrF nå har vil fortsette å gjøre en god jobb i samme retning.

Nå må det komme en evalueringstid i partiet hvor «hver sten snus» og hvor det åpnes for samtaler og debatter på ulike plan i partiet. Vi er mange som vil partiet det beste, og som mener at Norge behøver et oppegående og kraftfullt KrF.

Les også: