MENNESKEVERD: Dette henger rett og slett ikke på greip, simpelthen fordi KrF fortsatt er det eneste partiet i norsk politikk som løfter sin stemme i kampen for menneskeverd, mot sorteringssamfunnet og for familier og barns beste, skriver Hans Fredrik Grøvan. 
  Foto: Vidar Ruud, NTB scanpix

KrF stemte imot den nye likestillingsloven

mandag 9. oktober 2017

Dette innlegget er en respons på "KrF og en totalitær stat"

Synspunkt

KrF vurderte det likevel slik at de fire eksisterende lovene utgjorde et sterkere diskrimineringsvern for enkeltgruppene, og derfor stemte KrF mot denne loven, noe Oftestad selvsagt utelater å nevne i sitt angrep, fordi det ikke passer inn i hans historiefortelling.

Bernt Oftestad sammenligner i sitt innlegg 29.09 KrF med nazistenes okkupasjonsmakt under andre verdenskrig. Dette må vel kunne karakteriseres som et historisk lavmål for politisk debatt i denne avisen. De retoriske krumspringene får leserne selv vurdere, men det er noen punkt i hans fremstilling som er så feilaktige at de må korrigeres.

I motsetning til hva Oftestad får seg til å skrive, er KrF det eneste partiet på Stortinget som har i sitt politiske program at vi «vil erstatte dagens abortlov med en lov som sikrer livsrett for ufødt liv og tydeliggjør fosterets egenverdi som menneske». Vi er også det eneste partiet på Stortinget som (fortsatt) kjemper for barnets rett til en far og mor. Vi er – og kommer fortsatt til å være – tydelige i vårt nei til eggdonasjon, surrogati, tvillingabort og utvidet fosterdiagnostikk. For KrF er menneskeverdets ukrenkelighet forankret i et kristent menneskesyn, og står derfor fast uavhengig av medgang og motgang på meningsmålinger eller valg­resultater.

Det synes likevel som om Oftestads hovedsak er inspirert av Partiet De Kristnes valgkamp, som i stor grad handlet om en grov feilaktig fremstilling av KrFs behandling av den nye likestillingsloven i vår. Oftestad gjentar partiets omtale av saken som en foreldreretts- eller trosfrihetssak. Realiteten er at den nye likestillingsloven har som mål å fremme likeverd for alle mennesker, uavhengig av hudfarge, kjønn, alder eller funksjonsdyktighet. KrF vurderte det likevel slik at de fire eksisterende lovene utgjorde et sterkere diskrimineringsvern for enkeltgruppene, og derfor stemte KrF mot denne loven, noe Oftestad selvsagt utelater å nevne i sitt angrep, fordi det ikke passer inn i hans historiefortelling.

Når loven likevel fikk flertall i Stortinget, måtte vi i KrF gjøre det vi kunne for at den på best mulig måte ville ivareta samfunnets svakeste. Blant dem er barna som utsettes for urettmessig forskjellsbehandling, noe som også kan forekomme i hjemmene. I praksis betyr det at denne loven nå beskytter en ungdom som har blitt kristen og trues av sine ateistiske foreldre med å bli kastet ut hjemmefra. Eller en jente som ikke får gå utendørs, i motsetning til sin bror. Eller en kvinne som nektes å jobbe av sin mann. Dessverre er alle disse eksemplene hentet fra virkeligheten.

Til sist gjør Oftestad Dagbladets John O. Egeland til sin makker i kampen mot KrF (ref Egelands kommentar i Dagbladet, 14.09.17). Et underlig kompaniskap for en som er bekymret for at kristne «nå går barske tider i møte», siden Oftestad i neste åndedrett omtaler Egeland som «en som står for en totalitær liberalisme», men inkonsekvens er tydeligvis ingen hindring for denne skribenten. At Egeland slett ikke hevder at KrF har gått bort fra sitt konservative ståsted, men derimot mener at «sekulariseringen sakte kveler partiets appell hos velgerne» blir nok en brikke som ikke passer inn i Oftestads historiefortelling, så da omskriver han like gjerne Egelands ramsalte kritikk av KrFs konservativisme til å understøtte sin egen kritikk av KrFs angivelige liberalisering.

Dette henger rett og slett ikke på greip, simpelthen fordi KrF fortsatt er det eneste partiet i norsk politikk som løfter sin stemme i kampen for menneskeverd, mot sorteringssamfunnet og for familier og barns beste.