Israel, folkeretten og okkupasjon

Det er derfor direkte feil når det gang på gang sies at Israel «eier dette området» ut fra folkeretten. Det riktige er at de skulle få et nasjonalt hjem i Palestina, men ikke på bekostning av den ikke-jødiske befolkningen.

Fra tid til annen kommer det innlegg i dagspressen som påstår at Israel ikke er en okkupasjonsmakt, og at Vestbredden ikke er okkupert «etter folkeretten». I Dagen har det vært en rekke slike innlegg.

En begrunner det oftest med at San Remo-avtalen fra 1920 «slår fast at jødene har rett til å bosette seg hvor som helst mellom elven Jordan og Middelhavet». Det er Israel som «eier dette området», hevdes det.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Til dette må følgende påpekes:

1. «Folkeretten»er en felles forpliktende rettsorden som verdens stater er enige om. Den er uttrykt i felles avtaler/konvensjoner og traktater, og har sin kilde i sedvaneretten. Det påligger FN å overvåke at folkeretten respekteres.

2. San Remo-avtalen fra 1920 var en avtale mellom de seirende maktene etter første verdenskrig, hvor en søker å ordne de land og territorier som tilhørteDet osmanske imperiet ut fra prinsippet om det stedegne folkets/nasjonens suverenitet. Denne avtalen tok inn Balfour-erklæringen fra 1917, som sier at det skulle etableres et «nasjonalt hjem» for jødene i Palestina. Dette fikk folkerettslig gyldighet ved at Folkeforbundet i 1922 tok dette inn i sitt charter som skulle gjelde forDen britiske mandatmakten.

Det var ikke tale om at jødene skulle kunne bosette seg «hvor som helst mellom Jordan og Middelhavet», men at de skulle få et nasjonalt hjem «i Palestina»; ikke at de skulle eie hele området. Det var en klar forutsetning i både Balfour-erklæringen, San Remo-avtalen og Folkeforbundets pakt at det stedegne folket, palestina-araberne – som i 1920 utgjorde 90 prosent av befolkningen, skulle få sine rettigheter ivaretatt.

Det er derfor direkte feil når det gang på gang sies at Israel «eier dette området» ut fra folkeretten. Det riktige er at de skulle få et nasjonalt hjem i Palestina, men ikke på bekostning av den ikke-jødiske befolkningen. Det var ennå ikke avklart om det nasjonale hjem skulle være en selvstendig nasjonalstat.

3. «Okkupasjon»er et juridisk-teknisk begrep som folkeretten har bifalt gjennom «Krigens lover» fra 1907. «Et område anses å være okkupert når det befinner seg under den fiendtlige hærens herredømme». Okkupasjon er ikke det samme som annektering av et område. Folkeretten har klare regler som gjelder når det foreligger en okkupasjon. En okkupasjon medfører ikke noen suverenitetsoverdragning til okkupanten slik at denne kan etablere seg permanent med bosettinger!

Det er villedende når det hevdes at jødene ikke okkuperer Vestbredden. Da Israel i 1967 gjennom en militær aksjon inntok Vestbredden, responderte verdenssamfunnet gjennom Sikkerhetsrådet med å si at dette var en okkupasjon, og at det var i strid med artikkel 2 i FN-pakten. Israel måtte derfor trekke ut sine væpnede styrker og anerkjenne territoriets suverenitet og integritet. Artikkel 2 i FN-pakten har folkerettslig gyldighet, og erobringen av Vestbredden var derfor brudd på folkeretten.

Oslo-avtalen fra 1995 skapte en oppmykning i den fastlåste situasjonen, men de fleste folkerettskyndige mener at okkupasjonen ikke har opphørt. Ifølge FN er okkupasjonen fortsatt en ydmykende realitet for det palestinske folket som roper på en løsning.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

For dem som vil gå dypere inn på hva folkeretten og okkupasjon innebærer, henvises det til: Nils A. Butenschøn, Midtøsten, Imperiefall, statsutvikling, kriger, s. 86-130. Torkil Åmland,Israel & FN, s. 19 ff. Jeg har også drøftet de folkerettslige spørsmål til Israel/Palestina-konflikten i min bokGlemt av sine egne, s. 167 ff.