Høyt spill med gravplassene

Regjeringens forslag om at kommunen skal kunne overta gravplassforvaltningen mot kirkens vilje, innebærer at erfaring, kompetanse og arbeidsforhold settes i spill. Det vil også publikum tape på.

Sjelden vises folks forhold til gravplassene slik det gjør forbindelse med advent og jul. Vi så det igjen for få dager siden: Hundretusenvis av lys ble tent til minne om dem som ikke lenger er blant oss. Vårt kollektive behov for en stabil og god gravferdsforvaltning er igjen blitt tydeliggjort for alle.

Spørsmålet om hvem som skal ha ansvaret for våre felles gravplasser, blir reist hver gang statens kirke-/religionspolitikk er oppe til vurdering. Flere utredninger fra 1970-tallet og fram til nå har konkludert med at kommunen bør overta dette fra Den norske kirke, men flertallet av høringsinstansene og politikerne har hver gang falt ned på at det ikke er grunn til å forandre på noe som fungerer godt.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Slik også med den sittende regjeringens forslag til ny trossamfunnslov: «Etter en samlet vurdering har departementet kommet til at gjeldende ordning i hovedsak bør videreføres, det vil si at oppgaven med å forvalte gravplassene fortsatt bør ivaretas av Den norske kirke lokalt som lovens normalordning», heter det i høringsnotatet fra Kulturdepartementet.

KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter er glad for den tilliten til kirken som ligger i dette. «Det er svært positivt at høringsnotatet avviser premisser om at innbyggerne må møte en såkalt ‹nøytral› kommune for at det kan gis et likeverdig tilbud overfor en befolkning med tros- og livssynsmessig mangfold. På denne måten bekreftes at tro-/livssynsmessig forankring hos tjenesteyter ikke er til hinder for å yte et verdig og likeverdig offentlig tjenestetilbud på dette området», skriver vi i vår høringsuttalelse.

En eventuell kommunal overtakelse av gravplassansvaret ville ikke bare ha berørt publikum, men også dem som i dag jobber på våre om lag 2.000 gravplasser. Med unntak av i fem kommuner har de ansatte på gravplassene kirkelig fellesråd som arbeidsgiver, og flertallet av dem har også arbeidsoppgaver som ikke er knyttet til gravplassen. Som departementet selv skriver: «Overføring av forvaltningsansvaret fra kirkelig fellesråd til kommunen vil innebære at det må gjennomføres over 400 til dels omfattende og kompliserte virksomhetsoverdragelser, som vil berøre om lag 1.000 ansatte. Om lag 60 prosent av de ansatte har både kirkelige og gravplasstilknyttede oppgaver, noe som vil komplisere en felles virksomhetsoverdragelse ytterligere.»

Når vi i tillegg vet at godt over halvparten av gravplassene ligger rundt en kirke eller rett i nærheten, fremstår det klart mest hensiktsmessig å la Den norske kirke fortsette å drive gravplassene på vegne av fellesskapet. Å la to «etater» gå oppå hverandre, er dårlig samfunnsøkonomi.

Ifølge dagens lov kan kirkelig fellesråd overlate gravplassansvaret til kommunen, noe som fem fellesråd altså har valgt å gjøre. I høringsnotatet er denne ordningen erstattet med følgende lovtekst: «Etter søknad fra kommunen kan fylkesmannen ved forskrift treffe vedtak om at ansvaret som lokal gravplassmyndighet etter loven her skal overføres til kommunen.» Det presiseres at dette kan skje selv om kirken er uenig.

Slik snus dagens velfungerende ordning på hodet, slik Kirkerådet skriver i sin høringsuttalelse: «Endringsforslaget svekker i vesentlig grad hovedordningen med at soknet er lokal gravplassmyndighet.» Det betyr at en enorm mengde gravplasserfaring settes i spill og at om lag 1.000 ansatte risikerer å få ny arbeidsgiver gjennom vedtak hos Fylkesmannen. Mer enn halvparten risikerer dessuten å få to arbeidsgivere – kirken og kommunen -– selv om jobben i prinsippet vil være den samme.

Den foreslåtte lovteksten legger opp til et høyt spill som kan ramme både publikum og ansatte. Dersom Den norske kirke skal kunne fortsette å forvalte gravplassene på samme gode måte som fram til nå, må rammene være mer forutsigbare enn hva det nå ligger an til.