Gud er én, men ikke endimensjonal

Jeg har selv møtt flere pastorer som sier at «din musikkstil har vi ikke plass til», «jeg hater gospel», «vi kjører kun en stil her».

Den treenige Gud, himmelens og jordens Skaper, står i fare for å bli endimensjonal i mange kirker rundt om i Norge. Stilen på gudstjenestene, og spesielt musikkvalget, gjør at man står i fare for å begrense Guds storhet, og gjøre det svært utfordrende for både unge og gamle. Det rasler og knurres rundt om i mange menigheter.

For noen er det fordi kirkeorgelet ikke lenger gir nok variasjon i gudstjenesten. For mange andre er det fordi lovsangen har blitt kun én sjanger som begrenser både gleden og variasjonen i et tidligere noe mer mangfoldig frikirkelig uttrykk. Når man i begge leire ofte må synge sanger i et toneleie som kun tenorer og veltrente sopranstemmer føler seg komfortable med, blir gudstjenestelivet noe annet enn det man kanskje hadde håpet på. Det blir ikke lenger en gudstjeneste, men en sceneopptreden. Ikke fordi de på scenen nødvendigvis har dette som mål, men fordi sangene og musikkvalget ofte ekskluderer forsamlingssang og tilbedelse fra hver enkelt.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Mange har i lang tid hevdet at «menighetsmusikkens tid er forbi». Som 40-åring og virksom i frikirkeligheten opplever jeg dessverre også at nesten alle andre sjangere og konstellasjoner er forbi om det ikke består av et visst antall gitarer, god basslyd, «stadionlyd» og et lovsangsteam som står i en halvsirkel vendt mot salen. Jeg har selv møtt flere pastorer som sier at «din musikkstil har vi ikke plass til», «jeg hater gospel», «vi kjører kun en stil her». Mange av mine venner som ennå ikke har passert 50 har i mange år vært nesten uten tjeneste i menigheten bortsett fra på noen julekonserter, da man jo «må» ha litt av det gamle, og kanskje kan spe på med et engleaktig gospelkor for å skape litt ekstra gåsehud før «O helga natt».

Arvtaker og sønn til kong Salomo er et klassisk eksempel på hva som kan skje om man velger å bli historieløse, velge kun ungdommelig djervhet og kulhet framfor ledelse over tid, oversikt og historisk kompetanse. Den nye kongen valgte å kaste bort alle tidligere eldste og rådgivere og satte inn sine egne, unge, fremadstormende. Feilvurderingen fikk raske konsekvenser. Kongeriket og alt som var bygget opp gjennom David og Salomo falt sammen.

Om man ser på mange av dagens menighetsledere, kan man føle noe av det samme. Man velger å kun lytte til de unge, og ber implisitt de voksne og eldre om å skygge banen slik at de unge kan trå til.

Som man har lest i flere år er det en hunger etter modne, voksne til å være mammaer, pappaer og gode rådgivere. Når man legger så mye ansvar på de unge uten backup fra de som har levd litt lengre, står man i fare for å rasere fellesskapet, og det går til slutt også utover de nye generasjonene som til slutt blir stående alene, da det voksne og «gamle» for lengst er passivisert.

Om man skal klare å formidle Guds storhet trenger man flere vinklinger og perspektiver. Én form, det være seg forkynnelse, musikkstil, samme type kirkebygg, kleskoder eller mat har ikke kapasitet til å fremstille totaliteten i Gud.

Lovsang er ikke en stil, men en hjerteholdning som skaper handling, og den rommer mye mer enn det vi ser tendensen av i både den etablerte kirke og de frikirkelige sammenhenger.