Forsoning i kristen tro

I motsetning til det Kleppa hevder, er det i teologien et velkjent faktum at en tolkning av korset som stedfortredende strafflidelse ikke ble formulert før reformasjonen. Det gikk altså 1500 år av kirkens historie før denne tolkningen av korset ble lansert.

8. desember gikkJohannes Kleppa ut i Dagen og kritiserte det han mener er min avvisning av sentralpunktet i kristen tro, nemlig tanken om at Jesu død på korset må forstås som stedfortredende strafflidelse. Ved å gjøre dette har jeg, ifølge Kleppa, forlatt den kristne tro.

I det følgende vil jeg stille spørsmål ved denne konklusjonen. Det vil jeg gjøre ved å identifisere sentrale elementer ved kristen tro både jeg og Kleppa deler. Dernest vil jeg kort presisere hvilken forståelse av Jesu død jeg avviser.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er interessant å merke seg at kirken aldri har vedtatt en bestemt forsoningslære som definerende for hva kristen tro er, slik den har det både med inkarnasjonstanken og forestillingen om at Gud er tre-en. Man har altså opp gjennom historien kunnet avvise ulike forklaringer av hvordan forsoning skjer, endatil forkaste alle som en, eventuelt avvise at det finnes en fullgod forklaring, uten at man dermed har blitt definert ut av den kristne tro.

Når jeg argumenterer for at vi ikke bør forstå korset som stedfortredende strafflidelse, så betyr dette verken at jeg avviser at korset kan fortelle oss noe om hvordan vi forsones med Gud (og med hverandre), eller at jeg forkaster inkarnasjonstanken eller treenighetslæren. Selv om jeg ikke deler Kleppas forståelse av korsets betydning, så antar jeg at de siste to elementene er nok til å kunne si at vi deler en kristen tro.

Hva er det så jeg avviser? I motsetning til det Kleppa hevder, er det i teologien et velkjent faktum at en tolkning av korset som stedfortredende strafflidelse ikke ble formulert før reformasjonen. Det gikk altså 1500 år av kirkens historie før denne tolkningen av korset ble lansert. Følger vi Kleppas kriterium for hva som sorterer under kristen religion, så betyr dette altså at den kristne religion ikke oppstod før på 1500-tallet. Dette tror jeg ikke han mener.

Før vi kan diskutere hvorvidt korset skal forstås på denne måten må vi derfor oppklare hva det er vi snakker om. Hovedforskjellen mellom den klassiske reformatoriske måten å forstå forsoningen på, og min egen, er at reformatorene mener Guds dom over synden primært skjer på korset, mens jeg mener den primært skjer i og med Jesu oppstandelse.

Oppstandelsen fordømmer de krefter som hang et uskyldig menneske på korset, og viser oss at Gud har kraft til å reise opp den som synden har slått ned. I møte med Jesu død og oppstandelse gjennomgår vår erfaring av døden en forvandling fra det tragiske til det tragisk optimistiske: «Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til. Det var derfor Kristus døde og ble levende igjen, for at han skulle være Herre over både levende og døde» (Rom 14,7-9; se også Rom 8, 38f).