Fornyet bibelstudium rundt korsets budskap

Guds vrede i Bibelen handler aldri om evig helvete etter døden.

I store deler av Det gamle testamente uttrykker Guds vrede seg ved trusselen om, og til slutt virkeligheten av, eksil – å bli overgitt til fiendtlige makter. Det var den naturlige konsekvensen av å tilbe disse andre folkenes guder.

Thor Fremmegård skriver 25. november i Dagen at argumentene mot den «objektive forsoningslære», også kalt stedfortredende straffelidelse, «bør oppmuntre oss til fornyet bibelstudium og til selvprøvelse av vår formidling av korsets budskap og det bibelske gudsbilde.» Det er det all grunn til å gjøre. Jeg vil her kort kommentere noe av det han anfører som argumenterfor den objektive forsoningslæren.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Fremmegård: «Hele GT taler om «stedfortredende strafflidelse», blant annet gjennom offerdyr på folkets vegne, i det aller helligste i Guds helligdom. Derfor heter det i både i GT og NT: ‘Uten at blod blir utgytt, kan ikke synd tilgis.’ 3. Mos 17,11 Hebr 9,22.»

Her vil jeg anbefale alle interesserte til å søke opp og høre Christine Hayes oppsummering av de siste 60 års forskning på ofringene i Det gamle testamentet i Yale Open Courses: Introduction to the Old Testament – forelesning 9. I tillegg skylder bibellærere som Fremmegård seg selv å finne fram og lese litt i bøkene og artiklene til bibelforskere som Jakob Milgrom, Christian Eberhard, Jonathan Klawans, Alfred Marx og andre som inngående har studert offersystemet.

3. Mos 17.11 sier for eksempel at det er livet i blodet som soner. ­Blodet representerte liv, og når dette rene livet ble stenket på alteret eller båret inn i helligdommen, renset/sonet/kansellerte det forurensingen synden og dødskreftene hadde forårsaket. Å bære død eller synd inn i helligdommen ville være helligbrøde. Bare det reneste av det rene hadde adgang.

Det var også mange dyr som ble drept og båret fram som offer som ikke hadde noe med synd å gjøre. Faktisk består alle ofre av matvarer, og den primære betydningen av de fleste offer var å invitere Gud til et felles måltid – et intimt symbol på fellesskap mellom mennesker og Gud (3 Mos 21,6.8.17; 22.25. sml Åp 3,20). Spørsmålet blir da også hvor sentralt drapet på dyret stod i opplevelsen. Dyr ble slaktet hele tiden for å lage middag. Var volden mot dyret et vesentlig aspekt i måltidet? Er volden mot dyret en stor del av opplevelsen når vi i dag spiser kjøtt? Hvis ikke, var dette kanskje ikke så sentralt i synd-ofringene heller?

Når det kom til ofringer for synd og urenhet var blodet betydningsfullt, fordi det renser. Men fattige kunne ofre litt mel og det var nok (3 Mos 5,11-13). Gud må altså ikke se blod for å tilgi. Tekster som Dan 9,19 og 1 Kong 8,46-52 snakker også om tilgivelse uten tilgang til ofringer. Teksten i Hebr 9,22 inneholder på gresk ikke ordet «synd» og ordet tilgivelse kan der like gjerne bety frihet (som er temaet i sammenhengen) slik det oversettes i Luk 4,18.

På den store forsoningsdagen måtte det imidlertid blod til for å rense helligdommen som var blitt uren av ubekjent synd. Men det ble ikke båret offerdyr inn i det aller helligste slik Fremmegård antyder ovenfor. Og bukken som syndene ble bekjent over, ble ikke drept i det hele tatt, men ført ut i ødemarken, så langt vekk fra helligdommen som mulig. I Hebreerbrevets motstykke til Den store forsoningsdagen bærer den oppstandne Jesus seg selv fram for Gud ved sin himmelfart. Det skjer i himmelen og utgjør det endelige offeret.

Fremmegård sier videre: «Bibelen holder Guds kjærlighet og Guds hellighet (og videre vreden som reaksjonen mot synden) uløselig sammen. Den samme Gud Herren i GT elsker, redder og utfrir sitt folk, og lar dommen ramme offerlammet.»

For å ta det siste først: Påskelammet i Egypt da folket ble utfridd, var ikke noe offer. Det ble aldri brakt til noe alter. Det ble slaktet og spist, men altså ikke ofret. Blodet ble strøket på dørstokken. Livet i blodet beskyttet mot dødsengelen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Når det gjelder Guds vrede, så er det ingen tvil om den, og heller ikke noe ønske hos noen om å bli av med den. Det er klart Gud må være vred når barna hans blir utsatt for grusomheter og overgrep, eller når de utsetter andre for det.

Men Guds vrede i Bibelen handler aldri om evig helvete etter døden. I store deler av Det gamle testamente uttrykker Guds vrede seg ved trusselen om, og til slutt virkeligheten av, eksil – å bli overgitt til fiendtlige makter. Det var den naturlige konsekvensen av å tilbe disse andre folkenes guder. Det er denne konsekvensen eller «straffen» eller «forbannelsen» fra Femte Mosebok, Det nye testamentes forfattere ser at Messias - Kongen, tar på seg på korset, i deres sted (Gal 3,10-13). Når Det nye testamentet snakker om «den kommende vreden» er det heller ingenting som indikerer at det er snakk om evigheten.

Det er mye mer som kunne vært sagt, og mange tekster vi kunne gått nærmere inn på, men jeg vil avslutte nå med å gjenta Fremmegårds egne ord: «Argumentene bør oppmuntre oss til fornyet bibelstudium og til selvprøvelse av vår formidling av korsets budskap og det bibelske gudsbilde.»