Etter terrorbomben i Egypt

Nahala og Fahim står i soveromsdøren og stirrer på to tomme senger. Øynene deres glir sakte rundt i rommet. De prøver å gjenskape noen øyeblikk av livene til de to døtrene sine, Mariana og Veronica. For kort tid tilbake ble de brutalt revet fra dem, i selvmordsangrepet mot St. Peterskirken i Kairo tredje søndag i advent.

To senger, to leksepulter og en kommode fyller det lille soverommet. Kommodeskuffene er fylt av fargerike bluser, bukser og skjørt. På knaggene henger jakker og gensere som de to tenåringsjentene har brukt. På skrivepultene ligger noen skolebøker, skrivesaker og notatblokker.

På veggene henger fine juledekorasjoner i sterke farger. ­Marina og Veronica hadde akkurat pyntet ferdig rommet til jul, før de tok sin siste tur til kirken denne søndags morgenen. ­Duften av parfymen de pleide å bruke henger fortsatt i luften.

De to jentene betydde alt for Nahala og Fahim. De fylte huset med liv, latter og glede. Her har de ledd sammen, grått sammen og snakket om dagliglivets gleder og sorger. Her har de kranglet og diskutert, bedt om tilgivelse og gått videre. Her har de lekt med sine venninner.

Nå er det stille i huset. De har mistet det kjæreste de eide. Smerten, sorgen og savnet er ubeskrivelig. Begravelsen er over. Familier og venner, samt offentlige tjenestemenn, kom for å uttrykke sine kondolanser. Hele Egypt fulgte begravelsen, og selveste president Al-Sisi deltok, for å følge Mariana og Veronica til deres siste hvilested.

Hverdagen er tilbake. Menneskene rundt Nahala og Fahim finner tilbake til sine daglige rutiner. Nahala og Fahim sitter tilbake i sitt hjem med en bunnløs følelse av smerte og tap. De har bare minnene og et tomt soverom igjen etter jentene sine.

Nahala og Fahim kjemper med tårene. Sammen rydder de bort juletre og julepynt. De orker ikke å feire en gledeshøytid, behovet for julepynt er borte nå som jentene deres ikke er mer.

Ingen flere handleturer med jentene for å finne nye klær til jul. De vil ikke lenger gå til frisøren sammen siste dag før jul som de pleide. De vil ikke lenger tilbringe tid med venner og familie i kirken første juledag, der jentene sang i kirkekoret, for så å dra hjem for å dele et godt måltid mat. Ikke nå lenger.

Jentene vil ikke fullføre sin utdannelse. Veronica ville bli lege, Marina ingeniør. De hadde så mange drømmer, hva de skulle bli, stifte familie, få barn, reise på ferie. Nahala og Fahim innser plutselig at de aldri vil bli besteforeldre, og de som hadde gledet seg sånn. Nahala og Fahim er som Rakel i Matteus 2, 18: «Rakel gråter over barna sine og vil ikke la seg trøste. For de er ikke mer.»

Hva kan et menneske si for å trøste dem? Ord blir så små og ubetydelige. Nahala og Fahim, sammen med de andre foreldrene som mistet sine kjære i bombeattentatet, sitter tilbake med knuste hjerter. De trenger ikke våre trøstende ord. De trenger Daniels Gud som lukket gapet på løvene. De trenger Shadrak, Mesak og Abednegos Gud som berget dem fra flammene i ildovnen. De trenger å se Jesu Kristi ansikt som møter dem midt i sorgen og smerten, som tar dem i sine armer for å gråte med dem, trøste dem og langsomt helbrede deres knuste hjerter.

La oss gråte sammen med ­Nahala og Fahim og sammen med dem løfte blikket mot Han som kom for å frelse og gi evig liv. En dag skal Han tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» Og Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.»