KrF frykter sperregrensen i 2017

Lengter kristenfolket i disse fylkene etter å skifte ut Erna med Jonas? Jeg tviler sterkt på det. Arbeiderpartiets holdning til friskoler, kritisk holdning til Israel og innføring av den kjønnsnøytrale ekteskapsloven kan være noen stikkord.

KrF har de siste stortingsvalgene oppnådd cirka 5,5 prosent av stemmene (siste valg i 2013 5,6 prosent). På mange av opinionsmålingene er oppslutningen nede på firetallet. Partiets fremste ledere Knut Arild Hareide og Hans Olav Syversen er begge dyktige markedsførere av partiets politikk. Til tross for dette synes hovedproblemet for partiet å være manglende evne til å kapre velgere fra andre partier. Desto viktigere vil det være å ta godt vare på de velgerne man har. Dersom dagens velgere blir mindre lojale er partiet svært sårbart og kan falle under sperregrensen.

Ved siste stortingsvalg hadde Hordaland, Rogaland og Vest-Agder 41 prosent av stemmene. Plusser vi på Møre og Romsdal kommer cirka halvparten av partiets velgere fra fire fylker.

Lengter kristenfolket i disse fylkene etter å skifte ut Erna med Jonas? Jeg tviler sterkt på det. Arbeiderpartiets holdning til friskoler, kritisk holdning til Israel og innføring av den kjønnsnøytrale ekteskapsloven kan være noen stikkord.

Ap er, som vi alle vet, en maktorganisasjon med evne og sterk vilje til å gjennomføre egen politikk. Dette er en stor styrke for partiet. Det må være tillatt å spørre hvilken gjennomslagskraft KrF vil kunne oppnå i et slikt selskap, hvor også SV og Sp trolig vil være en del av det parlamentariske grunnlaget for en ny regjering. Kan kampkraften og kampviljen i KrF sine livssyns­saker bli svekket i en slik ny samarbeidskonstellasjon? Jeg tror svaret på dette er ja.

KrF har mange dyktige politikere både i kommune, fylke og sentralt på Stortinget. De har etter de ulike valgene vært flinke forhandlere og skaffet partiet innflytelse og maktposisjoner. I min hjemby Bergen har partiet de siste tiårene vært sammenhengende i byråd, vekselsvis med Ap og Høyre. Ved siste kommunevalg 2015 gav partiet ikke beskjed før valget hvem de ville samarbeide med. Og som, vi vet, valgte de samarbeid med Ap. Dette skjedde også i fylkestinget i Hordaland, men her gikk partiet til valg i en samarbeidskonstellasjon med Ap og Sp.

I en rundspørring Dagbladet nylig gjennomførte blant KrFs folkevalgte og tillitsvalgte ønsker et klart flertall samarbeid med Ap og Sp fremfor dagens samarbeidsmønster sentralt med H, Frp og V. Dette er trolig også holdningen i partiets sentrale ledelse. I rikspolitikken sitter KrF nå i en litt låst posisjon. Forhandlingsavtalen med regjeringspartiene gir partiet betydelig innflytelse, men ikke regjeringsdeltagelse, slik mange i partiet ønsker.

Det er en klar politisk avstand mellom KrF og Frp. Politiske angrep og negativ retorikk fra KrF mot Frp gjør det umulig å sitte i en regjering for KrF hvor Frp er med. Venstre prioriterer et ­H-sentrum-samarbeid som i dag, og torpederer dermed muligheten for et realistisk sentrumsalternativ. Eneste mulighet for regjeringsdeltagelse slik det nå ser ut, er i samarbeid med Ap. Skulle KrF velge samarbeid med Ap, må de rettferdiggjøre det med å vise til den store avstanden til Frp. Dette er ikke helt enkelt fordi Frps politikk sentralt er identisk med regjeringens. Grunnlaget for denne politikken er en omfattende samarbeidsavtale og løpende samarbeid med nettopp KrF og V. Det skremmebilde som ble tegnet av Frp før valget i 2013 har ikke slått til. Regjeringen har fått til budsjettforlik og brede forlik ellers på en rekke områder. Det skal likevel ikke stikkes under stol at det er reell uenighet med Frp og de andre partiene i asyl­politikken.

Jeg tror fortsatt det er åpent hvilken samarbeidsstrategi KrF vil velge fram mot neste stortings­valg. Kanskje vil det være tryggest å vise til at KrF er et sentrumsparti som kan samarbeide både til høyre og venstre og at man etter valget i 2017 vil samarbeide hvor man får størst gjennomslag for partiets politikk. Ulempen med denne strategien er at partiet fremstår som lite forutsigbart. Fordelen med denne strategien er at den politiske risikoen kan være mindre enn åpent fram mot valget å erklære støtte til Ap og Jonas Gahr Støre.

Jeg tror likevel at den politiske dynamikk vil presse KrF til å velge side i god tid før valget i 2017, senest ved partiets landsmøte i 2017. Skulle partiet endre kurs på neste landsmøte og velge samarbeid med Ap er dette en dramatisk enveis-strategi som vil innebære stor politisk ­risiko for partiet både på lang og kort sikt.