Lokalt eierskap under press

Det at fattige og marginaliserte mennesker skal ha eierskap i de prosjektene vi støtter, må prege de valg vi gjør både ute og hjemme.

Sentralt i Misjonsalliansens arbeid er at fattige og marginaliserte mennesker selv skal sette dagsordenen og eie de tiltak som Misjonsalliansen bidrar inn i. Vi tror at mennesker kan, vet og har strategier for livene sine.

Våre prosjekter skal bekrefte og bygge opp om deres kunnskap og ressurser. Bare slik kan endring, myndiggjøring og bærekraft skapes.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det at fattige og marginaliserte mennesker skal ha eierskap i de prosjektene vi støtter, må prege de valg vi gjør både ute og hjemme.

Vår rolle er å støtte, bistå, bygge kompetanse, tilrettelegge for deling, læring og refleksjon, ja, til og med påvirke holdninger som bidrar til urettferdighet og marginalisering, men ikke overta og ikke la våre prioriteringer trumfe målgruppas. Dette er en komplisert prosess med mange fallgruver og dilemmaer. La meg nevne noen.

Vi har penger. Dette skaper en ubalanse der det er vanskelig å møtes som likeverdige med krav og behov. Mange ganger aner vi at målgruppen svarer det de tror vi ønsker å høre, ikke hva de virkelig mener og tenker. Mange lever dessuten i hierarkiske samfunn der man i liten grad oppfordres til å si sin mening, men heller adlyde og utføre «ordre».

Andre ganger kan lokalt eierskap undermineres ved at vi stikker et for stort hull på pengesekken for tidlig. Skapes det en forventning om at Misjonsalliansen betaler hele gildet, mobiliseres ikke lokalsamfunnets ressurser og lokalt eierskap går ned.

Mange ganger opplever vi også at de som hever sin stemme og setter dagsordenen, ikke er representative for lokalsamfunnet og/eller de mest fattige og marginaliserte. Det å legge rammer for lokalt samarbeid der man jobber gjennom representative organisasjoner som bruker nok tid på å bygge relasjoner, bli kjent og skape tillit, er svært viktig.

Vi mener at det er viktig og riktig å bruke ressurser på å dokumentere effektivitet, resultater og merverdi av arbeidet vi støtter. Samtidig er det en tendens i bistandsverdenen til å stadig måle, telle og dokumentere flere aspekter ved prosjektene og organisasjonene som gjennomfører disse.

Når definisjonsmakten av hva som skal telles og dokumenteres ikke ligger hos partnerne våre eller de vi arbeider for og med, men hos oss og donorene våre, kan man stille spørsmålet om pendelen er i ferd med å svinge i feil retning.

Har det som telles og måles en reel verdi for partnerne og målgruppen vår? Gjør dette prosjektene kvalitativt bedre? Styrkes eller svekkes lokalt eierskap? Dette er en debatt det er viktig å ha med både partnere, donorer og internt i organisasjonen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I forhold til markedsarbeidet kan det også være utfordrende å tenke på at det er de fattige og marginaliserte som skal eie og bestemme hva som gjøres i prosjektene, for hva om dette ikke er det samme som engasjerer og utløser giverglede i det norske markedet?

I hvilken grad skal «salgbarhet» påvirke hva vi støtter? Litt, mye, ingenting? Dette er en spenning som jeg mener det er viktig å anerkjenne.

Det som er retningsgivende for meg er å tenke på hvorfor vi fins og hva som er vår eksistensberettigelse. Det er ikke å samle inn mest mulig penger, men å «vise Jesu kjærlighet i ord og handling» og å bekjempe fattigdom, fremme rettferdighet og dele tro.

Dette gjør vi best ved å tro på de menneskene vi arbeider med og å bygge opp om deres prioriteringer. Jeg tror at det er det nærmeste vi kan komme en suksessformel for arbeidet vårt og som dessuten har vist seg å fungere godt i mange, mange år.