Verdighet for alle: – Digni arbeider for en rettferdig verden der Guds skaperverk ivaretas, alle mennesker opplever verdighet og ingen lider på grunn av fattigdom, skriver Hjalmar Bø. Bildet er fra en flyktningleir nær den greske grensa mot Makedonia.  Foto: Darko Vojinovic, AP Photo / NTB scanpix

Hvem er «no one»?

tirsdag 23. oktober 2018

Samfunn

Ubehagelige sannheter kan gjemmes bort bak store tall, navnløse mennesker og samlebegreper som «ekstrem fattigdom» og «det Globale Sør».

FNs bærekraftsmål er verdens felles arbeidsplan og dugnad for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030.

Bærekraftsmålene skal gjøre noe med årsakene til fattigdom, ulikheter og klimaendringer. Disse målene gjelder for alle land, også de rike landene. Dette fordi mange av utfordringene er globale og påvirker oss alle. Et av hovedprinsippene i bærekraftsmålene er at ingen skal utelates (Leaving no one behind). Men hvem er «no one»?

På nittitallet flyttet vi som en liten familie med en to år gammel jente til Los Angeles (LA) for å studere. Vi kom til LA med noen kofferter, men uten noe sted å bo og heller ingen møbler. Vi fant en umøblert leilighet og kjøpte oss en brukt seng på Frelsesarmeen. Neste morgen var det søndag, og vi gikk i en lokal kirke på gudstjeneste. De ønsket oss velkommen og lurte på hvor vi kom fra og om vi hadde det vi trengte. Det kom frem at vi hadde en helt tom leilighet.

I løpet av søndag ettermiddag hadde de utstyrt vår leilighet med ting fra sine hus og garasjer. Da julen nærmet seg fikk vi i gave fra menigheten matkuponger på dagligvarebutikken og gavekort på ToysRus for å kjøpe julegaver til vår toåring. Dette var første gang jeg var mottaker av diakoni og bistand på en så konkret måte og det opplevdes godt fordi det ble gjort med kjærlighet og slik at vi beholdt verdighet.

Tre år senere hadde vi flyttet til Kina. Da bodde vi i en fin middelklasseleilighet og var plutselig de rike. På bakkeplan i blokken hvor vi bodde var det garasjer. Få privatpersoner hadde bil i Kina på den tiden, og garasjene ble leid ut. I en av garasjene bodde det en ung familie med en jente på to år, Xiao Ma kalte vi henne. De levde av å gå gjennom vårt søppel som ble kastet i nabogarasjen. Rottene fra søppelhaugen sprang rundt garasjene, og kontrasten var stor til hvordan vi levde.

Plutselig var vi de rike, og «no one» levde av å gå gjennom vår søppel. Vi hadde en fantastisk hushjelp som hadde et stort hjerte for alle mennesker. Hun tok med seg vår to år gamle sønn slik at han kunne leke med Xiao Ma. Barna ble gode venner. Vår hushjelp fant måter å hjelpe denne unge familien på slik at de opplevde seg verdsatt og for oss ble denne familien noen vi kjente.

«No one» blir ofte klassifisert som de mest sårbare menneskene, ekskluderte grupper, mennesker med nedsatt funksjonsevne, flyktninger, etniske og religiøse minoriteter, jenter og urfolk og de som lever i ekstrem fattigdom. Men «no one» er ikke bare grupper med mennesker, de er enkeltmennesker. I en tid med økende kontrollbehov og et sterkt behov for å måle resultater og effektivitet er det en uro for at dette går ut over likeverd, lokalt eierskap og gode varige resultater. I vår iver etter resultater og kvalitet kan forvaltningskravene bli så høye at noen blir «left behind» fordi de organisasjonene som best kan hjelpe dem ikke oppfyller kravene og ingen vil ta risiko. Konsekvensen kan bli at de mest sårbare gruppene og enkeltindividene ikke nås.

Digni er en paraplyorganisasjon som er eid av 20 kirker og misjonsorganisasjoner. Navnet kommer av det latinske Dignitas, som betyr verdighet. Sammen med medlemsorganisasjonene og deres lokale partnere arbeider vi for en rettferdig verden der Guds skaperverk ivaretas, alle mennesker opplever verdighet og ingen lider på grunn av fattigdom. Digni bygger sitt arbeid på Bibelen og et kristent grunnsyn, hvor det enkeltes menneskes gudgitte og ukrenkelige verdighet står sentralt. «Leaving no one behind» utfordrer oss til å møte alle mennesker slik at denne verdigheten ikke blir krenket.

Fredsprisvinnerne Denis Mukwege og Nadia Murad har vist oss hvordan omsorgen for «no one» kan uttrykkes med verdighet og de at de ubehagelige sannhetene om seksualisert vold gjelder enkeltmennesker. Må deres historie inspirere oss til å møte alle mennesker med verdighet!