De fattiges stemme

For å lykkes med å løfte folk ut av fattigdom må bistandsorganisasjonene også lytte til de fattiges stemme og lære av dem.

I min forrige kommentar skrev jeg at jeg ønsker en ny debatt om norsk bistand. Vi har nettopp fått nye bærekraftsmål, som avløser de såkalte tusenårsmålene som ble satt for utviklingen fra tusenårsskiftet fram til 2015. Nå skal vi jobbe fram mot 2030, og hvis vi jobber riktig kan vi ta store skritt for verdens fattigste.

Strømmestiftelsens visjon eren verden uten fattigdom. Det er ingen tvil om at dette er ambisiøst, og like lite tvil om at dette ikke er noe vi kan greie alene. Vi tror imidlertid det er mulig hvis politikere, bistandsorganisasjoner og næringsliv jobber målbevisst sammen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

LEDER:Den som har fått mye

For å virkelig kunne skape en varig god utvikling – og for å komme nærmere å nå de nye bærekraftsmålene som er satt tror vi det er en grunnleggende forutsetning at vi tenker nytt i forhold til bistand og utvikling – og er villige til å ta noen valg som innebærer at vi i Nord gir fra oss noe av det vi selv kontrollerer i dag til de såkalt fattige landene.

Jeg vil gå så langt som å hevde at bistanden som konstruktiv kraft vil være død i 2030 hvis den fortsetter å være så donordrevet som vi ser det mange steder i dag. Når det er giveren som skal skape løsningen ser vi at løsningen sjelden løser et virkelig problem for dem vi ønsker å nå – de aller fattigste.

Når Strømmestiftelsen skal spille en rolle i det sivile samfunn mener vi det avgjørende er at vi kan være en katalysator for de lokale ressursene som allerede finnes. For også blant fattige finnes det mange ressurser! Vi ser fantastiske resultater når vi gir en starthjelp til mennesker i lokalsamfunnene som ønsker å ta ansvar for seg selv.

Ett eksempel: For noen måneder siden erklærte en kommune i Nepal seg som landets første barneekteskapfrie sone. Dette skjedde i et område der minst 80 prosent av ekteskapene som inngås er barneekteskap. Og det skjedde på grunn av det enorme engasjementet som er skapt i ungdomsgruppene Samvad som Strømmestiftelsen driver i samarbeid med Operasjon Dagsverk.

Noen titalls ungdommer hadde selv tatt initiativ til dette, diskutert med de lokale lederne, og til slutt fikk de overbevist dem. Over tusen mennesker var til stede da lederne satte sine underskrifter på et stort tøystykke og forpliktet seg til å hindre at barn ikke lenger skal giftes bort i deres kommune.

LES:Frykter langsiktig bistandskutt

Og vi ser liknende eksempler mange steder: Landsbyer får strøm, skoler får flere lærere og flere klasserom, veier blir bygget – fordi menneskene i lokalsamfunnene står opp for sine rettigheter. Strømmestiftelsen skal en dag forlate landsbyen deres og jobbe i en annen, og det som betyr noe når vi drar til neste landsby er at menneskene her kan stå på egne ben. At de kjenner sine rettigheter og vet hvordan de kan kjempe for dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Dette skjer ikke når vi kommer med alle svarene på forhånd. Når vi jobber med utvikling er vårt partnerskap med organisasjoner og mennesker i Sør – og de fattige selv det helt sentrale. Da ungdommene i Nepal startet sin kampanje for å stoppe barneekteskap var det ikke fordi Strømmestiftelsen hadde bedt dem gjøre det. Alt vi hadde gjort var å gi dem ny kunnskap.

Særlig viktig er det å lære kritisk og analytisk tenkning. Hva kan jeg gjøre for å skape et bedre liv for meg, for min familie, for min landsby? Det er når fattige begynner å tenke slik at utviklingen kan begynne. Et menneske, en familie, en landsby forandrer seg og begynner klatringen ut av fattigdommen.

LES OGSÅ:Kirkens Nødhjelp mener Norden svikter verdens fattigste

Skal vi jobbe slik må vi som jobber i organisasjoner basert i den materielt rike delen av verden ikke bare lytte til våre samarbeidspartnere i Sør. Vi må også endre praksis der vi ser at det kan skape bedre bistand og mer effektivt løfte mennesker ut av fattigdom. Det å gi fra seg makt er noe som aldri har falt lett for mennesker. Men for å lykkes med å utryddefattigdommen innen år 2030 tror jeg vi rett og slett ikke har noe valg.

Tør vi det? Vil vi det?