Var Luther populist?
«Luther» og «populisme» er to ord vi kommer til å møte på ofte i år. I året der vi markerer 500-årsjubileet for begynnelsen av reformasjonen, er det ventet at populister kommer til å influere valgene i rundt 15 europeiske land.
Det er uunngåelig at påstanden om atLuther var populist vil bli gjentatt. Men var han det? Det kommer an på hva vi mener med «populisme».
I en ordboksdefinisjon heter det: «støtte til vanlige folks bekymringer, eller egenskapen å appellere til eller sikte seg inn mot vanlige folk.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Ingen ting galt med det. Populister kan være venstreorienterte, høyreorienterte eller sentrumsorienterte. Den blir ikke båret frem av noen identifiserbare økonomiske eller sosiale rammebetingelser. Den er ikke begrenset til noen bestemt sosial klasse.
I dag blir begrepet «populisme» ofte sett på som å søke støtte hos en fremmedgjort offentlighet («de glemte menn og kvinner») gjennom appellerende retorikk eller urealistiske og forenklede løfter («Make Britain/America great again), og ved å hevde å ta deres parti mot et elitistisk establishment som ikke har klart å levere godene («Sett henne inn!»).
Det sikter mot å bygge nok folkelig støtte til å vinne politisk makt («ta landet vårt tilbake») og fjerne de korrupte makthaverne ved å «drenere sumpen».
Populismen blomstrer i usikre tider med arbeidsledighet og motgang, og søker syndebukker for alt som er galt i samfunnet («jøder, romfolk, homofile, marokkanere, muslimer, mexicanere, flyktninger, eksperter...»). Denne formen for populisme polariserer samfunnet («oss mot dem»).
Populister griper muligheten til å benytte den nyeste teknologien til å få budskapet sitt ut til massene, og kortslutter mediene som ofte blir forbundet med elitene. Sosiale medier, særlig Twitter, har blitt en favorittkanal for populister til å respondere umiddelbart på den seneste utviklingen og beholde initiativet.
Populister bruker ofte «politisk ukorrekt» språk, snakker språket til mannen i gaten, er ikke redd for å konfrontere, fornærme og fremmedgjøre, og unngår diplomatiske høflighetsfraser. Populister appellerer til følelser mer enn til fornuft, og i de verste tilfellene manipulerer de med overlegg gjennom propaganda, det alle nå kaller «falske nyheter».
Det blir ofte sagt at sannheten er krigens første offer. Men i 2016 opplevde vi så utbredt bruk av følelsesladde slagord med svake forbindelser til virkeligheten at «post-sannhet» ble valgt som et av Oxford Dictionaries årets ord – beskrevet som «et adjektiv definert som å relatere til eller omtale omstendigheter hvor objektive fakta har mindre betydning i å danne offentlig oppfatning enn appeller til følelser og personlig tro».
Begrepet post-sannhet har vært i bruk det siste tiåret, men Oxford Dictionaries registrerte «et hopp i hyppigheten dette året i forbindelse medEU-avstemningen i Storbritannia og presidentvalget i USA».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men var Luther populist? Han var ikke en politiker som søkte offentlig støtte. Han hadde ingen politiske ambisjoner. Han stilte ikke til noe politisk valg. Han var teolog, prest, forkynner, professor, forfatter og bibeloversetter.
Og likevel hadde hans tale, hans handlinger og det han skrev dyptgripende politiske konsekvenser som omformet det politiske Europa-kartet. Budskapet hans, som i første rekke ikke var rettet mot offentligheten, grep virkelig massene.
Etter offentliggjøringen av hans 95 teser stilte folkemengder opp for å hilse ham på reisene hans. Da han ankom Worms i forbindelse med rettssaken mot ham, ble han eskortert til overnattingsstedet sitt av to tusen tilhengere.
En samtidig skribent undersøkte i gjestehusene i området og rapporterte at tre av fire han snakket med støttet Luther.
Hans modige standpunkt styrket til den folkelige virkelighetsoppfatningen og har ofte fått skylden for å ha gitt inspirasjon til det blodige bondeopprøret i 1524-1526. Det var et resultat av en urolig samling misnøye i mange ulike sfærer, politisk, økonomisk, sosialt og teologisk.
Likevel sluttet Luther seg etter hvert til den «lovlige myndigheten» til borgerskapet og prinsene, og forkynte fredelig fremgang og passiv motstand. Ingen omstendigheter rettferdiggjorde vold til bruk på vegne av evangeliet, mente han.
Mens hans revolusjonære og kraftfulle bruk av den nye trykketeknologien, hans tidvis vulgære språk, hans appell til massene og motstanden mot de «korrupte elitene» i kirken og imperiet definitivt klinger sammen med det populistiske imaget, var målet hans å reformere, ikke å velte, den etablerte orden.
Selv da han ble ekskommunisert, så Luther de nye kirkestrukturene som en nødløsning. Til tross for hans vektlegging av det allmenne prestedømme, fastholdt han troen på bisperollen. Han hadde aldri til hensikt å bryte med Roma, slik europeiske populister i dag vil bryte med Brussel.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Luther var opptatt av guddommelig sannhet, ikke følelsesladd manipulasjon. Drivkraften i livet hans var søken etter Guds nåde, sompave Benedict understreket da han besøkte Luthers kloster i Erfurt i 2011.
Vektleggingen av Bibelen som Guds ord, kirken som Guds folk, det allmenne prestedømmet, bekjennelsen av den korsfestede Kristus og individuell samvittighets- og trosfrihet har 500 år senere blitt offentlig omfavnet av Romerkirken, noe Luther ville ha gledet seg over å se.
