KFUK-KFUM og Nakba: «Keep hope alive!»

Det internasjonale samfunnet må legge sterkere press på Israel for at en varig og rettferdig fred skal bli en realitet.

Den 15. mai er det 70 år siden «Nakba», katastrofen hvor 500.000 til 900.000 palestinere (hhv. israelske og palestinske tall) ble fordrevet fra sine hjem i forbindelse med opprettelsen av staten Israel. 70 år og utallige FN-resolusjoner senere fortsetter krenkelsen av palestinerne.

Krenkelser av menneskerettigheter og brudd på internasjonal lov skjer på mange områder. Det gjelder stor utbygging av ulovlige israelske kolonier på Vestbredden, blokade av Gaza, bygging av separasjonsmur langt inne på palestinsk land, fengsling av barn, fengsling uten lov og dom, riving av palestinske hus, annektering av Øst-Jerusalem, tilbakeholdelse av viktige ressurser og meget skjev fordeling av vann.

Norges KFUK-KFUM og KFUK-KFUM Global har vært to av få kristne organisasjoner i Norge som støtter palestinernes kamp for rettferdighet. I den forbindelse får vi ofte høre to kritiske argumenter som vi nok en gang vil tilbakevise:

1. At vi er imot staten Israel. Det er ikke riktig. Vi anerkjenner Israel som en folkerettslig godkjent stat. Vi ønsker Israel vel, men staten må operere innenfor rammene av FN sine vedtak. Staten Israel og landets innbyggere vil være tjent med en fredsløsning hvor mennesker og menneskerettigheter blir respektert på begge sider. Det største ansvaret hviler på Israels skuldre som okkupasjonsmakt av landområder; annekteringer som FN aldri har akseptert. Det er fullt mulig for Israel å avslutte okkupasjonen og arbeide for rettferdig fred.

2. At vi sprer antisemittisme. Vår kritikk av Israel har ingen ting med at det er en stat hvor jødedommen står sterkt. Det er landets politikk vi kritiserer. Israel består også av store grupper palestinere med islamsk tro, kristne og andre trosretninger. Hvilken religion eller etnisitet innbyggerne i landet har er uvesentlig i vår kritikk. Her er det staten, politikerne, Knesset, statsministeren og de israelske lederne som blir bedt om å slå inn på en annen vei i behandlingen av sine medmennesker og naboer. Dette har ingen ting med rasisme å gjøre.

Gjennom vårt internasjonale KFUK- og KFUM-nettverk (bl.a. Gaza YMCA og Palestinsk YWCA) har vi i over 50 år hatt nær kontakt med medlemmer som daglig kjenner på konfliktens følger, og deler sine livshistorier med oss. Dette er sterke inntrykk som gjør at vi ikke bare kan sitte stille og tenke «stakkars dem». Det utfordrer oss til å bidra til at deres stemmer blir hørt, til solidaritet og bistand.

Det internasjonale samfunnet må legge sterkere press på Israel for at en varig og rettferdig fred skal bli en realitet. Det må selvsagt også rettes forventninger mot de palestinske selvstyremyndighetene, men vi mener at Israel som okkupant og konfliktens desidert sterkeste part må ta et særlig ansvar.

Vi ser at det er vanskelig, 70 år har skapt en avgrunn som kan synes umulig å forsere, men det er ikke noe annet etisk alternativ enn å utfordre begge sider til forsoning. Som en bevegelse av og for unge mennesker er det de mest sårbare og samtidig fremtidens innbyggere i regionen vi har i fokus. Vi har tro på en annen framtid. At den ikke-voldelige motstanden mot okkupasjonen vokser på både palestinsk og israelsk side gir grunn til håp.

Våre KFUK- og KFUM-partnere i regionen har «Keep hope alive» som motto. Staten Israel feirer 70 år. Det er verdt å markere. Men mest av alt gråter vi med våre søsken på Gaza, i Øst-Jerusalem og på Vestbredden etter over 70 år med okkupasjon og fornedrelse.

Derfor ønsker vi å være tydelig tilstede i markeringen av «nakba» = katastrofen, tirsdag 15. mai kl. 17.00. foran Stortinget. Det er ikke Israel som er katastrofen, men den vedvarende okkupasjonen og de kontinuerlige bruddene på menneskerettighetene.

De tiltakene som er i strid med FN sine vedtak, må reverseres. Når Israel gjør det, vil det være grunnlag for en rettferdig og varig fred. Våre KFUK- og KFUM-partnere ber ikke om at staten Israel skal opphøre å eksistere, men at internasjonal lov respekteres.

En tostatsløsning kan fortsatt være mulig. Dersom partene ønsker en enstatsløsning med like rettigheter for alle, så er det også mulig. Keep hope alive! Vi står ikke ved noe «point of no return».