Fra undergrunnsaktivisme til selvsagt engasjement

På 80-tallet kopierte vi løpesedler mot atomvåpen mens kirkeledelsen bokstavelig talt lå og sov. I dag er motstanden mot atomvåpen heldigvis en integrert del av det å være kirke.

Det er all grunn til å gratulere ICAN (International Campaign to Abolish Nuclear Weapons) med Nobels fredspris. Den er vel fortjent.

Det er også grunn til å være stolt over at kirken nå er en del av denne kampen.

Lørdagens økumeniske fredsgudstjeneste i Trefoldighetskirken i Oslo viser bredden og dybden i dette engasjementet.

Men kampen mot atomvåpen har ikke alltid vært et stuerent engasjement i kirken. Jeg minnes min tid i Kirkerådet i begynnelsen av 80-årene, før 68-generasjonen hadde inntatt lederposisjonene.

Daværende konfirmasjonskonsulent Erling Pettersen og konsulent Frank Grimstad brukte nattetimer og Kirkerådets kopimaskiner til å masseprodusere materiell for «Nei til Atomvåpen». Vi var livredde for at Kirkerådets ledelse – både politisk (Ludvig Johan Bakkevig) og administrativt (Johannes Ulltveit-Moe) skulle oppdage det. Vi var imidlertid fylt av engasjement og moralsk indignasjon over at «kirken» ikke skjønte alvoret.

Sterke biskoppelige krefter fulgte også nøye med på hvordan de unge i kirkens sentraladministrasjon lot sine radikale holdninger prege arbeidet. Ikke minst Fredrik Grønningsæter i Sør-Hålogaland holdt et godt øye med utgivelser som Erling Pettersen hadde ansvar for – særlig «Før livet har tapt» et temahefte om fred og nedrustning, som han skrev for Kirkens U-landsinformasjon.

Kampen mot atomvåpen er en stor og på mange måter krevende politisk og etisk utfordring. Den er også på mange måter en av de utfordringene som gir grunnlag for å oppleve avmakt. Derfor er det grunn til å gratulere ICAN med fredsprisen, fordi den bidrar til å fokusere og gi drahjelp til dem som aldri gir opp kampen.

Opptattheten av denne verdens sosialetiske utfordringer er nå heldigvis en integrert del av det å være kirke. Å være kirkelig aktivist må ikke lenger skjules, men blir heiet fram.

Det kan til tider stilles spørsmål ved om kirken ikke i noen tilfelle «henger seg på» litt vel seint og om den ikke heller enn enkeltaksjoner burde bidra med grunnleggende teologisk refleksjon. Det er også grunnlag for å spørre om kirken i større grad heller burde se det som ingen andre ser.

Imidlertid er kampen mot atomvåpen, sammen med klimaengasjementet, grunnleggende utfordringer som ikke rammes av en slik kritikk. Å jobbe mot atomvåpen er en selvsagt del av kirkens engasjement.