En kirkeasylaktivists bekjennelser

Kirkeasylet er ikke en institusjon der menigheter inviterer mennesker på flukt. Kirkeasylet oppstår når mennesker som mener de er i stor fare, ikke får statens beskyttelse, og nekter å forlate Guds hus.

Som leder og pastor for en bedehusforsamling har jeg over fire år bidratt i to ulike kirkeasyl. Sylvi Listhaugs uttalelser i Ukeslutt lørdag 3. mars viser at hun verken forstår hva et kirkeasyl er, eller hvorfor noen av oss lar oss engasjere i slike saker.

Listhaug framstiller det som om slike som meg er nyttige godtroende idioter i hendene på mennesker som ikke vil reise ut av Norge fordi de «drømmer om et bedre liv i Norge». La meg derfor bekjenne mine «synder» for statsråden:

Først: Kirkeasylet er ikke en institusjon der menigheter inviterer mennesker på flukt. Kirkeasylet oppstår når mennesker som mener de er i stor fare, ikke får statens beskyttelse, og nekter å forlate Guds hus. I en slik situasjon blir menigheten en oftest ufrivillig tredjepart i en konflikt mellom staten og kirkeasylanten.

Justisdepartementet stadfestet i 1993 selv denne århundrelange institusjonen ved instruks: «Av respekt for kirken er det som hovedregel ikke aktuelt for politiet å gå inn i kirker og bedehus for med makt å hente asylsøkere som skal sendes tilbake til hjemlandet.» Listhaug har derfor verken loven eller tradisjonen med seg når hun hevder at kirken setter seg over norsk lov med kirkeasylet.

Vår kristne tro lærer oss at vi er forpliktet på å hjelpe mennesker i nød. De som går i «frivillig fengsel», får livssituasjonen sin dramatisk endret. Selv om vi ikke har invitert til eller bedt om situasjonen, opplever vi at vi har en bibelsk og human plikt til å hjelpe. Derfor legger vi til rette for at det daglige livet i kirkeasylet blir best mulig: Vi kjøper mat, skaffer klær, går på besøk.

Som en konsekvens av dette, setter vi oss naturligvis inn i asylanters saker. Og når vi får innsikt i saken, kan det hende vi er nødt til å konkludere: Denne saken er ikke behandlet rett og rettferdig. Da tar noen av oss parti i saken – og blir asylaktivister. Og jeg bekjenner åpent: Det har jeg gjort i to tilfeller.

I januar 2012 går en tamilsk krigsenke og hennes to barn i kirkeasyl i vårt forsamlingslokale i Namsos. De skal tvangsreturneres til det brutale krigsoppgjøret på Sri Lanka.

Vi setter oss grundig inn i saken, og gjør undersøkelser hos landets fremste kjennere av Sri Lanka. Det blir helt klart for oss: UDIs konklusjon om at det er trygt for denne familien å returnere som internflyktninger er rett og slett ikke troverdig.

Vi kan ikke la en sårbar familie med en utsatt ung kvinne og ei datter på 11 og en sønn på 6 år med fare for forfølgelse og overgrep sendes tilbake til et liv på gata i hovedstaden Colombo. Støttegruppe blir opprettet. Etter to års kamp får familien opphold.

I februar 2014 får vi en ny kirkeasylant: en afghaner som har konvertert fra islam til kristen tro. Norske myndigheter returnerer ikke konvertitter til Afghanistan fordi det er forbundet med livsfare.

Men UDI tror ikke mannen er en reell konvertitt: Han konverterte nemlig etter at han fikk avslag om opphold. Vi kommer derimot tett på en mann med en sterk trosbevissthet, som får tydelige konsekvenser i livet.

Vi ser: Om ikke Hamed er en kristen, så er ingen av oss andre det heller. I Lagmannsretten vitner prest, pastor, diakon og en kristenleder med masteroppgave i konverteringer av afghanske kristne.

Alle bekrefter med styrke hans kristne troverdighet. De bevitner også at han søkte kristen tro lenge før han fikk avslag. Likevel blir han av et knapt flertall i lagmannsretten ikke trodd.

Mannen tør ikke returnere til forfølgelse i Afghanistan. Etter to år i kirkeasyl flykter han derfor til Tyskland. Tyske myndigheter, derimot, tror ham, og gir ham opphold. Vi er ikke overrasket. En tidligere muslim som vitner om sin nye tro med fare for sitt liv både på afghansk-språklig TV og CNN kan vanskelig være en falsk konvertitt.

Jeg er enig med Listhaug i at vi ikke kan ha det slik i Norge «at det er de som greier å få med seg støttegruppe og menigheter, som skal bli». Men når vi etter å ha satt oss grundig inn i konkrete saker ser at det er store svikt i det som Listhaug omtaler som «verdens beste rettsstat», er det vanskelig å sitte stille.

Listhaug bekjenner seg til den kristne tro og bruker korset hun fikk av sin bestemor. Hvis vi hadde sagt: «Vi ber dere forlate dette Guds hus, og komme dere på gata i Colombo eller Kabul. Lykke på reisen!» – Hvordan kunne vi da med troverdighet forkynt at Jesus har kalt oss til å hjelpe mennesker i nød?

Vi er enige i at svaret ikke er å gi alle opphold. Men i møte med mennesker på flukt står vi overfor store etisk dilemma. Vi må innrømme at vårt rettssystem faktisk kan gjøre feil. I møte med dette skulle jeg ønske statsråden er takknemlig for samfunnsborgere og trosfeller som kjenner seg forpliktet til å forholde seg til dilemmaene, fordi en vil fastholde grunnleggende prinsipp som vår norske kristne kultur ble bygget på.

Jeg inviterer derfor Listhaug til å fortelle hva konkret jeg heller burde gjort i disse tilfellene hvor mennesker i nød la sitt liv i mine hender og jeg ble kirkeasylaktivist.