Den høye politiske risikoen

Det neste store spørsmålet er om KrF vil ta et lengre skritt i retning venstre, det vil si, støtte en Ap-regjering eller selv delta i en slik regjering. Det eneste som er sikkert etter KrFs siste landsstyremøte er at ingenting er sikkert.

Siste landsstyremøte i KrF hadde et klart vedtak. Partiet kan ikke delta i en regjering hvor Frp er med. Dette kom ikke uventet. KrF har i lengre tid markert politisk avstand til og rettet negativ politisk retorikk mot Frp. Det er, som vi alle vet, klare politiske forskjeller mellom partiene blant annet i asylpolitikken, alkoholpolitikken og holdningene til bistandspolitikken. Dette har så langt ikke vært til hinder for at samarbeidsavtalen mellom regjeringen og V og KrF har fungert rimelig bra.

Når man diskuterer forholdet mellom KrF og Frp er det, kan hende, verd å minne om atKjell Magne Bondevik nektetCarl I. Hagen å bli stortingspresident til tross for et ikke-sosialistisk flertall påStortinget. Før valget i 2005 kvitterte Frp tilbake. De nektet å støtte en eventuell ny ikke-sosialistisk regjering hvis daværende statsminister Kjell Magne Bondevik var med i denne.

Noen i Frp har gitt uttrykk for at KrF vil besinne seg etter valget i 2017 hvis H-Frp-V-og KrF får flertall og likevel vil gå inn i en ny regjering bestående av de fire tidligere samarbeidspartiene. Jeg tror ikke det. KrF har definitivt tatt et lite skritt til venstre.

Før stortingsvalget i 2013 garanterte KrF at en stemme til partiet samtidig var en stemme til en ny ikke-sosialistisk regjering. Den garantien vil ikke gjelde forstortingsvalget i 2017.

Det neste store spørsmålet er om KrF vil ta et lengre skritt i retning venstre, det vil si, støtte en Ap-regjering eller selv delta i en slik regjering.

Det eneste som er sikkert etter KrFs siste landsstyremøte er at ingenting er sikkert. Førstevalget etter valget i 2017 er samarbeid med H og flest mulig sentrumspartier. Dette er i dag et urealistisk alternativ. Det er ingenting som tyder på at de to regjeringspartiene vil skille lag.

Hvis dette ikke går, sier landsstyret at partiet mest sannsynlig vil velge opposisjon dersom H-sentrum-regjering ikke er mulig. Det er også en liten åpning for å gå til venstre, det vil si samarbeid med Ap. For KrF som et sentrumsparti må også den muligheten være åpen. Det er i denne sammenheng verd å merke seg partiets ønske om regjeringsmakt. Dette ønsket er forståelig.

Partiet trenger synlighet og mulighet til å bygge opp en ny generasjon politikere. Partiet har i det siste tiåret ikke evnet å kapre nye velgere. Oppslutningen de to siste stortingsvalgene har vært cirka 5,5 prosent. På mange meningsmålinger er partiet nede på firetallet.

I en rundspørring Dagbladet gjennomførte for en tid tilbake blant KrFs folkevalgte og tillitsvalgte ønsket et klart flertall samarbeid med Ap og Sp fremfor dagens samarbeidsmønster. Partiets dilemma er det såkalte grunnfjellet i partiet som antas å ha en klar tilhørighet til den ikke-sosialistiske siden. Spesielt for KrF er at cirka 50 prosent av velgerne kommer fra fire fylker Vest-Agder-Rogaland-Hordaland og Møre og Romsdal.

Jeg tror ikke at partiets landsmøte til våren vil komme med en annen samarbeidsstrategi enn det vedtaket landsstyremøtet fattet tidligere i høst. Dette fordi den politiske risikoen vil bli for høy.