En ødeleggende prosess

69 prosent var fornøyd med måten statsministeren behandlet Listhaug-saken, men ut fra forsiden skulle en tro det motsatte var tilfelle.

Når det gjelder Listhaugsaken, er det etter min mening en psykologisk/politisk trist prosess med klare destruktive trekk. Jeg tror valgforsker Johannes Berg har rett når han uttaler at debatten i Listhaugsaken, er en politisk verdidebatt som går mellom venstre og høyresiden i norsk politikk, med KrF som tungen på vektskålen. Hvorfor er denne saken så ensidig framstilt i massemedia. På forsida i Dagbladet 28. mars kan vi lese:

«Solberg får Sylvistryk». Det vi imidlertid vet (Ipsos-undersøkelse 19.–23. mars) er at 69 prosent var fornøyd med måten statsministeren behandlet saken, men ut fra for­siden skulle en tro det motsatte var tilfelle. (Undersøkelse viser forøvrig at 57 prosent av befolkningen, er fornøyd med henne som statsminister.)

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det kan vel ikke være særlig tvil om at denne saken har ført til en sterk empatiutløsning til fordel for Listhaug (ung kvinne mot i hovedsak menn i sterke posisjoner) jfr. blomster – og folkehav (tverrpolitisk) utenfor Stortinget til hennes støtte.

Dessuten har Frp etter denne saken hatt en sterk fremgang. Arbeiderpartiet (hovedmotparten i saken) oppnådde derimot ved VGs måling den 16. mars en tilbakegang på 2,3 prosent, fra 27,4 prosent ved stortingsvalget til 25,1 prosent. Mange vil nok se denne tilbakegangen i sammenheng med Listhaugsaken.

Når det gjelder selve uttalelsen som har vært stridens kjerne, uttaler Helge Christoffersen (Ap-politiker) til Fedrelandsvennen den 28. mars: «Dersom denne uttalelsen var blitt sagt i Stortinget, ville Stortingspresidenten ikke ha reagert.» Det kan nevnes at det er flere jurister (ikke sluppet særlig til i massemedia) som har betegnet dette opprøret mot Listhaugs uttalelse som en trussel mot ytringsfriheten.

Det er dessuten flere sosialpsykologiske sider ved denne saken blant annet Hadia Tajik og Jonas Gahr Støre som etter min vurdering har demonstrert en manglende vilje til forsoning. Dersom dette representerer en generell holdning, er det svært relasjonsødeleggende.

Det mangler ikke på personsjikane i saken. Listhaug er fra sentralt Ap-hold blitt kalt for «Norges Gobbels» (Hitlers propagandaminister) og for «jævla rasistkjerring». Dette er å sparke et menneske som allerede ligger nede – utspill som absolutt ikke tjener til sympati for «motparten».

Det er bare en ting å si om dette: «en ødeleggende og trist prosess.» Tror det kan være på sin plass å sitere sosialpsykologen Rappaport, som uttaler:

«En beskrivelse av en annen beskriver mer den som beskriver enn den som blir beskrevet.» Dessverre tror jeg hele denne saken kan være med å svekke tilliten til våre politikere – ingen vakker prosess.