Nobelforedrag av Nobelpristakeren for 2016 Juan Manuel Santos

Fra det umulige til det mulige.

Deres majesteter, deres kongelige høyheter, ærede medlemmer av Den norske Nobelkomite, kjære borgere av Colombia, verdens borgere, mine damer og herrer:

For bare seks år siden våget vi colombianere ikke å forestille oss slutten på en krig vi hadde lidt under i et halvt århundre. For det store flertallet av oss syntes freden å være en umulig drøm, og det var opplagte grunner til det, siden svært få – nesten ingen – husket hvordan det var å leve i et land med fred.

I dag, etter seks år med vanskelige, alvorlige og tidvis intense forhandlinger, kan jeg fortelle dere og hele verden – med dyp ydmykhet og takknemlighet – og med støtte fra våre venner over hele kloden – at det colombianske folk er i ferd med å gjøre det umulige mulig.

Krigen som skapte så mye lidelse og frykt hos vårt folk, vidt og bredt i vårt vakre land, er over.

På samme måte som livet, er freden en prosess som gir oss mange overraskelser.

For bare to måneder siden ble vi colombianere – og faktisk hele verden – overrumplet da en folkeavstemning om godkjennelse av fredsavtalen med FARC, med knapp margin ga flere nei-stemmer enn ja-stemmer.

Det var et resultat ingen hadde forestilt seg.

En uke tidligere, i byen Cartagena, hadde vi tent en håpets flamme da vi undertegnet avtalen i nærvær av verdens ledere. Og så, plutselig, syntes denne flammen å slukne.

Da var det mange av oss som husket et avsnitt fra Hundre års ensomhet, mesterverket til vår nobelprisvinner Gabriel García Márquez, som på sett og vis gjenspeilte det som foregikk:

«Det var som om Gud hadde bestemt seg for å sette på prøve all evne til overraskelse, og holde innbyggerne i Macondo i en permanent veksling mellom jubel og skuffelse, tvil og åpenbaring, i en slik grad at ingen kunne vite sikkert hvor grensene for virkeligheten lå.»

LES:Colombias fredsavtale for folket

Vi colombianere følte oss som innbyggere av Macondo: Et sted som ikke bare er magisk, men også selvmotsigende.

Som statsoverhode forsto jeg rekkevidden av det negative resultatet, og jeg innkalte umiddelbart til en bred nasjonal dialog for samhold og forsoning.

Jeg satte meg fore å omdanne dette tilbakeslaget til en sjanse til å få en så vid konsensus som mulig, for å gjøre en ny avtale oppnåelig.

Jeg lyttet nøye til bekymringene og anbefalingene fra dem som hadde stemt «nei», fra dem som hadde stemt «ja», og også fra dem som ikke hadde stemt – som utgjorde flertallet – for å kunne inngå en ny og bedre avtale, en avtale som hele Colombia ville kunne støtte.

Det var ikke engang gått fire dager etter den overraskende folkeavstemningen da Den norske Nobelkomite offentliggjorde sin like overraskende tildeling av Nobels fredspris.

Og jeg må tilstå at nyheten kom som en gave fra oven. På et tidspunkt da vårt skip syntes å være i fri drift, var fredsprisen den medvinden som brakte oss til vårt bestemmelsessted: Fredens havn!

Takk, mange takk, for denne tillitserklæringen og for troen på mitt lands fremtid.

I dag, ærede medlemmer av Den norske Nobelkomite, har jeg kommet for å si til dere – og gjennom dere, til verdenssamfunnet – at vi klarte det. Vi kom i havn!

I dag har vi i Colombia en ny avtale om en avslutning på den væpnede konflikten med FARC, som tar opp i seg de fleste av de forslagene som vi mottok.

Denne nye avtalen ble undertegnet for to uker siden, og forrige uke ble den godkjent av landets kongress, med et overveldende flertall, slik at man kan begynne å innarbeide den i vårt lovverk. Den etterlengtede implementeringsprosessen har allerede begynt, med FNs uvurderlige støtte.

Med denne avtalen bringes den vestlige halvkules lengste, og siste, væpnede konflikt til opphør.

Gjennom denne avtalen påbegynnes – i samsvar med Alfred Nobels testamente – oppløsningen av en hær – i dette tilfelle en irregulær hær – og dens omvandling til en lovlig politisk bevegelse.

Med denne avtalen kan vi si at Amerika – fra Alaska til Patagonia – er en fredssone.

Og vi kan nå stille oss det dristige spørsmålet: Hvis krigen kan ta slutt på én halvkule, hvorfor kan ikke begge halvkuler en dag være fri for krig? Kanskje kan vi i dag, mer enn noensinne, våge å forestille oss en verden uten krig.

Det umulige kan være mulig.

Alfred Nobel, den store visjonær hvis arv samler oss her i dag, nøyaktig 120 år etter hans død, skrev en gang at krig er «den mest redselsfulle av alle redsler og den største av alle forbrytelser».

Krig kan aldri på noe vis være et mål i seg selv. Den er kun et middel, og et middel som vi alltid må søke å unngå.

Jeg har vært leder i krigstid – for å forsvare colombianernes frihet og rettigheter – og jeg har vært leder for å skape fred.

Derfor kan jeg fortelle dere, basert på egen erfaring, at det er atskillig vanskeligere å skape fred enn å føre krig.

Når det er nødvendig, må vi være rede til å kjempe, og det tilfalt meg – som forsvarsminister og som president – å kjempe mot de illegale væpnede gruppene i mitt land. Det gjorde jeg effektivt og besluttsomt, når veiene til fred var stengte.

Det er imidlertid uforstandig å tenke at målet med en konflikt er å eliminere motstanderen.

LES:Colombia og ELN i fredsforhandlinger

En endelig seier ved bruk av våpen er – når det finnes ikkevoldelige alternativer – ikke annet enn et nederlag for menneskets ånd.

Det å vinne ved våpen, utslette fienden, ta krigen til dens ytterste konsekvenser, er å gi avkall på å se motparten som et menneske, som noen man kan snakke med.

En dialog, med respekt for alles verdighet. Dette er det vi gjennomførte i Colombia. Og derfor har jeg æren av å være her i dag, og dele med dere det vi lærte gjennom våre krevende erfaringer.

Det første skrittet, som var avgjørende, var å slutte å se på geriljakrigerne som fiender, og ganske enkelt betrakte dem som motstandere.

Det var general Álvaro Valencia Tovar – som var øverstkommanderende for den colombianske hæren, historiker og humanist – som lærte meg denne forskjellen.

Han sa at ordet «fiende» har konnotasjoner til lidenskapelig kamp og hat som ikke er forenlig med militær ære.

Å humanisere krig betyr ikke bare å begrense dens grusomhet, men også å anerkjenne motstanderen som likeverdig, som et menneske.

Historikere har beregnet at i løpet av det 20. århundre kan så mange som 187 millioner mennesker ha dødd på grunn av krig. 187 millioner! Hver og en av dem var et uvurderlig menneskeliv, en som var elsket av sin familie og av sine kjære. Tragisk nok fortsetter dødstallene å øke i dette nye århundre.

Det er på sin plass å huske det påtrengende spørsmålet fra en annen nobelprisvinner, Bob Dylan, som rørte ved mangt et ungt hjerte på sekstitallet, inkludert mitt eget:

«Hvor mange må dø før vi forstår at for mange har dødd? Svaret, min venn, det flyr med vinden.»

Da folk spurte meg om jeg aspirerte til å vinne fredsprisen, svarte jeg alltid at for meg var fred i Colombia den virkelige prisen. Fordi det er dette som er den virkelige prisen: Fred i mitt land!

Og dette er ikke en presidents eller en regjerings fred, men hele det colombianske folks fred, fordi vi alle må bygge den sammen.

Derfor mottar jeg denne prisen på vegne av omtrent 50 millioner colombianere – mine landsmenn og landskvinner – som endelig øyner slutten på et mareritt som har vart i mer enn et halvt århundre, og som har påført vår nasjon bare smerte, elendighet og manglende utvikling.

Og jeg tar imot prisen – først og fremst – på vegne av ofrene, de mer enn 8 millioner ofre og fordrevne hvis liv har blitt ødelagt av den væpnede konflikten, og de mer enn 220.000 kvinner, menn og barn som, til vår store skam, har blitt myrdet i denne krigen.

Ekspertene forteller meg at fredsprosessen i Colombia er den første i verden som har satt ofrene og deres rettigheter i sentrum for løsningen.

I disse forhandlingene la vi stor vekt på menneskerettighetene. Og det er noe vi føler oss svært stolte av.

Ofrene ønsker rettferd, men først og fremst sannheten, og de ønsker – med et sjenerøst sinn – at det ikke skal bli noen nye ofre som må gjennomgå det samme som de selv har gjennomgått.

Ronald Heifetz, foreleser ved og grunnlegger av Senter for offentlig ledelse ved Harvard-universitetets John F. Kennedy School of Government, som jeg ble uteksaminert fra, ga meg en gang et klokt råd:

«Når du føler deg motløs, sliten, pessimistisk, snakk alltid med ofrene. Det er de som vil gi deg pågangsmot og styrke til å fortsette».

Og slik har det vært. Så ofte som jeg kunne, snakket jeg med ofrene for denne krigen og lyttet til deres hjerteskjærende historier. Noen av dem er med oss her i dag, og de minner oss om hvor viktig det er at vi bygger en stabil og varig fred.

Leyner Palacios er et av disse ofrene. Den 2. mai 2002 traff en hjemmelaget granat avfyrt av FARC, i en trefning med de paramilitære, kirken i landsbyen hans – Bojayá – der innbyggerne hadde søkt tilflukt.

Nesten 80 menn, kvinner og barn døde, de fleste var barn! I løpet av sekunder mistet Leyner 32 slektninger, inkludert sine foreldre og tre yngre søsken.

FARC har bedt om tilgivelse for denne grusomme hendelsen, og Leyner, som nå er en folkelig leder, har tilgitt dem.

Og dette er det store paradokset jeg har opplevd: Mens mange av dem som ikke selv har lidd under konflikten motsetter seg freden, er ofrene mer rede til å tilgi, til å forsones, og til å møte fremtiden med et hjerte fritt for hat.

Denne prisen tilhører også de kvinner og menn som med enorm tålmodighet og styrke forhandlet i Havanna alle disse årene. De kom fram til en avtale som vi i dag kan tilby som modell for løsning på de væpnede konflikter som fremdeles finnes på vår klode.

Og jeg refererer både til regjeringens forhandlere og de som forhandlet på vegne av FARC – mine motstandere – som utviste en sterk vilje til fred. Jeg ønsker å hylle denne viljen til å omfavne freden, til å oppnå fred, fordi uten den ville prosessen ha mislykkes.

Likeledes vil jeg dedisere denne prisen til heltene i Colombias væpnede styrker. De har aldri sluttet å beskytte det colombianske folk, og de har hatt en dyp erkjennelse av at soldatenes og politiets virkelige seier er fred.

Og jeg ønsker å gi en særskilt anerkjennelse – med takknemlighet av hele mitt hjerte – til min familie: Til min kone og mine barn – uten deres støtte og kjærlighet hadde denne oppgaven vært svært mye tyngre.

Endelig ønsker jeg å dele denne prisen med verdenssamfunnet, som sjenerøst og med unison entusiasme støttet fredsprosessen helt fra dens begynnelse.

Og la meg benytte anledningen til å rette en spesiell takk til det norske folk for dets fredelige natur og solidariske ånd. Det var på grunn av disse dydene at Alfred Nobel betrodde dere oppgaven med å fremme fred i verden. Og jeg må si at når det gjelder mitt land, har dere utført denne oppgaven på effektivt vis.

Norge og Cuba, i sin rolle som tilretteleggere; Chile og Venezuela, som støttespillere; USA og EU, med spesialutsendinger; alle landene i Latin-Amerika og Karibia; til og med Kina og Russland ... de har alle grunn til å føle seg stolte over denne bragden.

Etter å ha foretatt en detaljert gransking av de 34 avtalene som de siste tre tiår har blitt undertegnet på verdensbasis for å avslutte væpnede konflikter, konkluderte Kroc-instituttet for internasjonale fredsstudier ved Notre Dame-universitetet i USA med at fredsavtalen i Colombia er den mest komplette og helhetlige av dem alle.

Fredsavtalen i Colombia er et streif av håp i en verden hjemsøkt av mange konflikter og mye intoleranse.

Den er demonstrasjon av at det som i utgangspunktet kan synes umulig, kan bli mulig hvis man er standhaftig, også i Syria eller Jemen eller Sør-Sudan.

Nøkkelen er – med ordene til den engelske poeten Tennyson – å «kjempe, søke, finne og aldri gi seg».

Det er flere ting man kan lære av fredsprosessen i Colombia, og som jeg ønsker å dele med verden:

Man må sørge for behørige forberedelser og råd, og analysere det som har sviktet i tidligere fredsforsøk i landet, og lære av det som har feilet og fungert i andre fredsprosesser.

Det må fastsettes en realistisk og konkret forhandlingsagenda som løser problemene direkte knyttet til konflikten, og som ikke setter seg fore å gjøre slutt på alle de problemer en nasjon står overfor.

Forhandlingene må føres med diskresjon og konfidensialitet, slik at de ikke forvandler seg til et mediesirkus.

For å oppnå fred er det noen ganger nødvendig å kjempe og føre dialog samtidig, en lærdom jeg fikk fra en annen nobelprisvinner, Yitzhak Rabin.

Man må være rede til å ta beslutninger som er vanskelige, dristige og ofte upopulære, for å kunne nå sluttmålet om fred.

Dette betød, i mitt tilfelle, å ta kontakt med regjeringer i naboland som jeg var og fremdeles er dypt ideologisk uenig med.

Den regionale støtten er uunnværlig for en politisk løsning på enhver asymmetrisk krig. I dag er heldigvis alle landene i regionen trofaste allierte i denne søken etter fred, som er ethvert samfunns edleste oppgave.

Vi oppnådde også noe svært viktig, nemlig å bli enige om en modell for rettsoppgjøret som gjør det mulig for oss å oppnå mest mulig rettferd uten å ofre freden.

Jeg er ikke i tvil om at denne modellen vil være en viktig del av arven etter fredsprosessen i Colombia.

Mine damer og herrer: Det er nå én krig mindre i verden, og det er den i Colombia!

Det er nettopp dette vi i dag feirer i Oslo, den samme byen som var vertskap for starten på den offentlige fasen av samtalene med FARC i oktober 2012.

Og jeg må si at jeg føler meg beæret, og på samme tid ydmyk, når jeg nå slutter meg til rekken av modige og inspirerende menn og kvinner som siden 1901 har mottatt denne mest prestisjefylte av alle priser.

Fredsprosessen i Colombia – og dette sier jeg i dyp takknemlighet – er en heldig syntese av det vi har lært av dem.

Anstrengelse for å oppnå fred i Midtøsten, i Mellom-Amerika, i Sør-Afrika, i Nord-Irland, der viktige aktører har mottatt denne samme æresbevisningen, viste oss hvordan man kunne gå fram med en fredsprosess tilpasset Colombias virkelighet.

Vi har også tatt med oss arven etter Jody Williams og Den internasjonale kampanjen mot landminer, som også er fredsprisvinnere.

På plassen etter Afghanistan er det Colombia som innehar den skammelige rekorden som landet med flest miner og flest mineofre i verden. Vi har forpliktet oss til å ha et land fritt for miner innen 2021.

Vi har også fått støtte fra andre fredsprisvinnere, som EU og president Barack Obama, som har lovet sine land å støtte den viktige prosessen med å implementere fredsavtalen i Colombia.

Og jeg kan ikke la anledningen gå fra meg til i dag å gjenta oppfordringen jeg rettet til verdenssamfunnet fra toppmøtet for amerikanske stater i Cartagena i 2012, og som ledet til en spesialsesjon i FNs generalforsamling i april i år.

Det dreier seg om det presserende behovet for å tenke i nye baner når det gjelder den verdensomspennende krigen mot narkotika, en krig der Colombia er landet med flest dødsofre og de største oppofrelsene.

Vi har den nødvendige moralske autoritet til å påstå at etter flere tiårs kamp mot narkotikahandelen, har ikke verden lykkes å få kontroll over denne svøpen som gir næring til vold og korrupsjon overalt i vårt globale samfunn.

Avtalen med FARC omfatter et løfte fra deres side om å bryte ethvert bånd med narkotikahandelen, og om å bidra til å bekjempe den.

Men narkotikahandel er et globalt problem som krever en global løsning, ut fra følgende åpenbare realitet: Krigen mot narkotika er ikke vunnet, og den er heller ikke i ferd med å bli vunnet.

Det er meningsløst å fengsle en småbonde som dyrker marihuana når det i dag for eksempel er lovlig å produsere og bruke marihuana i 8 av USAs delstater.

Den måten krigen mot narkotika utkjempes på i dag, forårsaker minst like mye skade som alle andre kriger som i dag utkjempes rundt om i verden til sammen. Det er på tide å endre strategien vår.

I Colombia har vi også blitt inspirert av initiativene til Malala, den yngste av fredsprisvinnerne, for vi vet at det bare er ved å forme sinnene, gjennom utdannelse, at vi kan endre virkeligheten.

Vi er resultatet av våre tanker, tanker som skaper våre ord, ord som skaper våre handlinger.

Derfor må vi endres innenfra. Vi må erstatte voldskulturen med en kultur for fred og sameksistens, vi må erstatte ekskluderingskulturen med en kultur for inkludering og toleranse.

Og når vi er inne på sameksistens, har vi også lært av USAs tidligere visepresident Al Gore og FNs klimapanel og deres engasjement for å bevare planeten.

Da er det godt å kunne si at slutten på konflikten i Colombia – landet med størst biologisk mangfold per kvadratkilometer – vil gi viktige avkastninger også for miljøet.

Når de ulovlige avlingene erstattes av lovlige avlinger, vil dette redusere avskogingen som kokadyrkingen har medført. Dessuten vil det bli slutt på at millioner fat olje renner ut i våre elver og hav som følge av attentater mot oljeinfrastrukturen.

I sum er den fredsprosess i Colombia som æres i Oslo i dag, en syntese og et resultat av mange positive anstrengelser som har blitt foretatt i løpet av historien rundt omkring i verden, og som har blitt verdsatt og anerkjent av denne Nobelkomite.

Kjære venner:

I en verden der borgerne tar de beslutningene som er mest avgjørende – for dem og for deres nasjoner – på grunnlag av frykt og desperasjon, må vi gjøre det mulig å sikre håpet.

I en verden der kriger og konflikter næres av hat og fordommer, må vi finne tilgivelsens og forsoningens vei.

I en verden der landegrensene stenges for innvandrere, der minoriteter angripes og de som er annerledes ekskluderes, må vi evne å leve side om side med mangfoldet og verdsette hvordan det beriker våre samfunn.

Til sjuende og sist er vi alle mennesker. For de av oss som er troende, er vi alle Guds barn. Vi er alle en del av dette eventyret det er å være i live og bo på denne planeten.

Det er ingenting som skiller oss ad når det gjelder det vesentlige: Verken hudfarge, religiøs overbevisning, politiske ideologier eller seksuelle legninger. De er ikke mer enn fasetter av det rike menneskelige mangfold.

La oss vekke den kreative evnen som bor i hver sjel, til det godes tjeneste, til bygging av fred.

Vi er tross alt ett eneste folk og en eneste rase, med forskjellige farger, forskjellige religiøse overbevisninger, forskjellige legninger.

Vårt hjemsted er Verden. Og vår rase er Menneskeheten.

Hvis vi forstår dette, hvis vi gjør dette til en del av vår individuelle og kollektive bevissthet, kan vi fjerne selve roten til konflikt og krig.

I 1982 – for 34 år siden – begynte innsatsen for å skape fred i Colombia gjennom dialog.

Samme år mottok Gabriel García Márquez, som var min allierte i søkenen etter fred, Nobels litteraturpris i Stockholm, og han snakket om «en ny og feiende livsutopi (…) der slektene dømt til hundre års ensomhet, endelig og for alltid vil få en ny mulighet på jorden».

I dag nyter Colombia – mitt elskede land – godt av denne nye muligheten, og ved denne anledning takker jeg dere, medlemmer av Den norske Nobelkomite, fordi denne gangen har dere ikke bare premiert en innsats for fred: Dere har bidratt til å gjøre freden mulig!

Fredens sol skinner endelig på Colombias himmel.

Måtte dens lys skinne over hele verden!