NATURFAG: «Elevene gis med andre ord det inntrykket at det er naturvitenskapen som til syvende og sist kan gi de objektive, sanne og rasjonelle svarene på alle ting i tilværelsen», skriver Sigurd Eikaas. Illustrasjonsfoto: Fotolia.com

Naturfag i skolen – et livssynsfag

Author picture

tirsdag 10. april 2018

Samfunn

Gi meg en god grunn til at naturfaget ikke skal redegjøre overfor elevene om dets premisser og begrensninger, hvorfor faget ikke skal inneholde et slikt minstemål av faglig integritet!

Naturvitenskapen kan bare undersøke det som befinner seg innenfor sitt domene, det vil si innenfor den fysiske verden, vårt univers av tid og rom. Den har imidlertid forlengst funnet ut at universet har en begynnelse, og at verden derfor kan ha sin årsak i noe eller noen som er utenfor eller over den.

Det er med andre ord fullt mulig å argumentere for at det er rasjonelt å tro på Gud. Det er også, vitenskapelig sett, fullt mulig at denne eventuelle Gud er virksom i vår verden i dag.

Likevel presenteres naturfaget i skolen og all annen offentlig utdannelse, innenfor en ramme av det naturalistiske verdensbildet, det vil si innenfor et livssyn der alt som eksisterer, er den fysiske verden. Og at alt derfor i prinsippet kan undersøkes og ultimo gis forklaring på, av vitenskapen.

Mennesket blir redusert til et dyr og intet annet, og religiøs tro blir per definisjon overtro, noe irrasjonelt. Alle historier med overnaturlige elementer blir kategorisk avvist som myter og eventyr, og den religiøse eleven blir, på grunn av alt dette, automatisk framstilt som litt enfoldig og dum. Så handler da også mange mobbehistorier fra skolen nettopp om dette.

Elevene gis med andre ord det inntrykket at det er naturvitenskapen som til syvende og sist kan gi de objektive, sanne og rasjonelle svarene på alle ting i tilværelsen. Men dermed har naturfaget også fått et skjult læringsinnhold: Faget indoktrinerer i realiteten elevene i det naturalistiske livssynet. Faget fungerer med andre ord som et propagandistisk livssynsfag!

Og som om det ikke var alvorlig nok, så medfører det i tillegg at faget svikter noe av sin oppgave, å gi elevene en objektiv og sann, vitenskapelig forståelse av den fysiske verden som vi lever i.

For en slik sann og vitenskapelig forståelse av den fysiske verden, må også inkludere å gi elevene en forståelse om at den fysiske verden er høyst relativ, og at det derfor meget godt kan finnes noe mer, noe som er utenfor, eller over, den fysiske verden. Bare at dette utenfor, da nødvendigvis vil være skjult for naturvitenskapen.

I skolens læreplan står det dessuten at et av kompetansemålene etter 10. klasse, er at elevene skal kunne «reflektere over forholdet mellom religion, livssyn og vitenskap». Men dette kan ikke være religions- og livssynsfaget sin oppgave alene! Det må også være en oppgave for vitenskapsfaget!

Jeg kritiserer med andre ord dagens naturfag i skolen for to ting: 

For det første at den fysiske verden og naturvitenskapen blir framstilt som absolutte, og at faget dermed i det skjulte indoktrinerer elevene i et naturalistisk livssyn.

For det andre at faget snarere fungerer motarbeidende i forhold til målet å skulle gi elevene kompetanse til å reflektere over forholdet mellom religion, livssyn og vitenskap: En naturalistisk indoktrinert elev har ingen egentlig evne til slik refleksjon.

Det er derfor nødvendig at det spesifiseres i læreplanen at naturfaget skal gi elevene en tydelig forståelse av at den fysiske verden ikke er absolutt, og at heller ikke naturvitenskapen derfor er det. Og at det godt kan finnes noe utenfor den fysiske verden som naturvitenskapen derfor verken kan «se» eller undersøke.

For det finnes ingen grunn for at faget ikke skal gjøre det. Det har tvert imot med fagets redelighet og integritet å gjøre.