SLEKTSKAP: Netanyahu (til høyre) frikjente ikke Hitler og nazistene for ugjerningen i sin tale, men dette forholdet ignoreres av Abbas (til venstre) i forsøket på å distansere seg fra det ideologiske slektskapet til muftiens beryktede jødehat, skriver Roald Øye.  Foto: Tim Sloan, AFP Photo/NTB Scanpix

Husseini, Arafat og Abbas

mandag 23. november 2015

Samfunn

I den nåværende voldsbølgen likner Abbas mer og mer på sine læremestere, Amin al-Husseini og Yasir Arafat, to erketerrorister og notorisk løgnere. Å tro at Abbas er bedre enn sine forbilder er naivt.

Jeffrey Herf er professor i «The Department of History at the University of Maryland». Hans forskning foreligger i verket:

«At War with Israel - East Germany and the West German Radical Left, 1967–1989.»

Han skriver i Jerusalem Post at statsminister Netanyahu tar feil i sin forståelse av når Hitler tok beslutningen om «den endelige løsningen», men at han har rett i sin forståelse av Husseinis ødeleggende betydning for palestinsk, politisk kultur.

«Jeg håper at diskusjonen som Netanyahus tale har satt i gang, vil føre til mer oppmerksomhet omkring den omfattende forskning om Husseini og hans rolle som samarbeidspartner med nazistene under Andre verdenskrig,» skriver han.

Deres mislykte forsøk på å myrde jødene i Nord-Afrika og Midtøsten er for mange et ukjent kapittel, og han skriver:

«Vi trenger en offentlig debatt omkring det grusomme forbildet som han etterlot seg, og som i generasjon etter generasjon har frembrakt etterfølgere som med kniv eller andre våpen i hånd går til angrep på sivile i israelske byer. Arven etter denne politiske ukultur som frembringer vold og antisemittisme er en høy barriere å forsere for et vellykket diplomati og en avslutning av palestina-konflikten. Dess mer beslutningstakere i Washington fokuserer på det destruktive forbildet som Husseini har etterlatt seg, dess større vil sjansene for suksess bli. Hvis de i omtalen av ham ikke kaller en spade, en spade, vil diplomatiet ha små sjanser.»

Han er på ny kommet i nyhetsbildet slik han var for 75 år siden. Årsaken er som kjent president Abbas’ protest mot statsminister Netanyahus historisk korrekte påpeking av muftiens generøse tilbud til Hitler om assistanse i forbindelse med nazistenes planer om å tilintetgjøre jødene i Midtøsten, i særdeleshet i Palestina.

Det er ingen uenighet om at beslutningen om «the final solution» i Europa var tatt av Hitler før møtet mellom dem som fant sted den 28. november 1941. Det fins et referat av samtalen.

Netanyahu frikjente ikke Hitler og nazistene for ugjerningen i sin tale, men dette forholdet ignoreres av Abbas i forsøket på å distansere seg fra det ideologiske slektskapet til muftiens beryktede jødehat. Den frie verdens medier og politiske lederskap ser ut til å støtte Abbas i hans forsøk på å renvaske muftien for medvirkning i de tyske holocaust-planene.

Den historiske sannhet er: Muftien lovet at arabiske palestinere ville bidra til at krigen, som hadde brutt ut mot Sovjetunionen den 22. juni 1941, ville ende med tysk seier. Britisk nederlag i Midtøsten var for muftien det ultimale mål. Alt så ut til å gå tyskernes og hans vei høsten 1941.

Jeg har fantasert sammen med mine elever om hvilke temaer de to herrer egentlig snakket om, som ikke står i møtereferatet.

Hitler røpet nok ikke noe om planene om en nær forestående tysk landgang i Nord-Afrika. Den fant sted året etter, i 1942.

Det er trolig at muftien forsøkte å dreie samtalen inn på en tysk «frigjøring» av Palestina i kjølvannet av en tysk innmarsj i Kaukasus og en etterfølgende erobring av Suez-kanalen. Det siste var noe britene og jødene fryktet. Tyske soldater ville garantert bli ønsket hjertelig velkommen bak Jerusalems murer av muftiens våpendragere.

Store vyer åpnet seg for dem begge ved en realisering av dette scenarioet. Mange jøder bodde i Palestina på det tidspunkt, og muftien trengte tysk hjelp til å fullføre jødeutryddelsen, som han hadde startet i mandatområdet allerede i 1920-årene med flere grusomme massakrer på jøder. Den mest beryktede i Hebron i 1929, lenge før det var snakk om «ulovlig okkupasjon».

Da britene stoppet tyskerne ved El Alamein utenfor Kairo i juli 1942, var det et vendepunkt i Andre verdenskrig og en stor skuffelse for muftien. Det tyske nederlaget i Nord-Afrika var et endelig faktum i april 1943. Det forandret krigens gang. Britene beholdt kontrollen over det palestinske mandatområdet i enda fem år, frem til 15. mai 1948.

Jøder hadde kjempet på britisk side under hele krigen. Muftien rømte unna rettsforfølgelse i Europa i 1945, og fikk beskyttelse av arabiske venner til han døde som palestinsk folkehelt i Libanon i 1974. Han er fremdeles Abbas’ og palestinernes store helt og forbilde, sammen med Arafat.

Stormuftiens samarbeid med nazistene under krigen er et vel dokumentert faktum. Mediene tegner likevel et vrengebilde av uttalelsen til Israels statsminister og hans anliggende, som er og vil bli et historisk/politisk interessant tema for historieforskere: Palestinernes ønske og muftiens tilbud om å delta i jødeutryddelsen i Midtøsten.

Netanyahu berørte så vidt temaet i talen før han dro til Berlin for å ha samtaler med Angela Merkel. Hennes kommentarer til Netanyahus tale utløste der og da mediestormen, som minnet litt om tysk antisemittisme. Hun frikjente stormuftien for noen som helst medvirkning i jødeutryddelsen. Det er alene tyskernes forbrytelse, sa hun.

President Abbas har i det siste kommet med sterke verbale utfall i forbindelse med det han påstår Israel planlegger å gjøre på Tempelhøyden, slik også muftien i 1920- og 30-årene løgnaktig anklaget jødene for å ha planer om.

I den nåværende voldsbølgen likner Abbas mer og mer på sine læremestere, Amin al-Husseini og Yasir Arafat, to erketerrorister og notorisk løgnere. Å tro at Abbas er bedre enn sine forbilder er naivt.

Denne presidenten vil verdenssamfunnet, representert ved FN, tvinge Israel til å forhandle med. Utenriksminister Børge Brende har lovet norsk medvirkning.