«Show, don’t tell»

La for all del ungdommen reise til Auschwitz!

--------

Klasseturen i 10. klasse er en motivasjon og et høydepunkt for mange. En populær destinasjon er Krakow i Polen, som er et flott sted både for kultur og læring.

Jeg går nå i 10. klasse på Møre, og vi har akkurat fullført en fantastisk tur nettopp til Krakow. Turen var lærerik og spennende, og det er først nå jeg virkelig skjønner hva lærerne mente med «show, don’t tell».

Vi lærte masse om Holocaust og Auschwitz før Polen-turen, men du skjønner det aldri helt før du ser det selv. Så det er det jeg skal prøve på nå. Vise deg hva en ekskursjon til Auschwitz gjorde med meg og klassen min.

Vi stod utenfor Auschwitz. Vi ventet i en lang kø inn mot sikkerhetskontrollen. Jeg gløttet forbi alle klassekameratene mine, som stod og ventet de også.

Jeg så forbi det store treet som stod noen meter unna, omtrent mellom meg og de rustne piggtrådgjerdene. De store, grønne bladene danset i vinden, uvitende om hva forfedrene deres hadde vært vitne til.

Jeg så forbi piggtrådgjerdet som hang der, stramt, men og litt i skam over hva det hadde vært med på for mange år siden. Jeg så forbi de store, tomme brakkene, bygget i utslitt, rødlig teglstein.

Jeg så forbi alle turistene som gikk inn og ut av de store bygningene med tomme, tenkende fjes. Jeg kikket ned på føttene mine, og sparket litt i den nedtråkkede grusen.

Hjertet mitt hoppet og danset i takt med alle de spente og urolige sommerfuglene jeg hadde i magen. Hva skulle vi nå få se?

Da vi kom inn til sikkerhetskontrollen, sjekket de oss med granskende blikk. Hadde vi med oss for stor veske? Sa vi noe feil? Kom vi til å bli tatt fra oss tingene våre, hvis vi utløste alarmen? Tankene svirret rundt i hodet mitt.

Jeg turde nesten ikke møte de smale, harde øynene til sikkerhetsvaktene. Men alt dette, jeg visste jo at det bare var for min egen sikkerhet. Var det det fangene som kom til Auschwitz for 77 år siden også trodde?

Jeg kunne ha med meg en veske på størrelse med et A4-ark inn hit. Jødene kunne ha med seg 25 kilo av hele livet sitt. Da tok de jo med seg det mest dyrebare og kostbare. En perfekt plan for Hitler. Han lurte til seg alt de eide, og lurte dem til å grave sin egen grav på samme tid.

Alle tankene flakset igjennom hodet mitt. «De vaktene der var litt skumle!» hvisket Martha til meg da vi hadde kommet oss gjennom sikkerhetskontrollen.

Vi så på hverandre og tok hvert sitt par med øretelefoner, og fortsatte innover korridoren, på vei mot opplevelsen vi alle hadde vært så spent på.

En merkelig stillhet senket seg over oss. Det var virkelig noe med det stedet. Det la et slør av stillhet over oss. Et tankefullt og grått slør. Vi som egentlig ikke klarer å la være å snakke under tentamen engang, var nå plutselig stumme.

De tomme blikkene våre gled sakte over de knuste, urolige ruinene. Hårstråene våre slengte seg lykkelige rundt hodene våre, i glede over at de fortsatt satt fast, og ikke var barbert av, slik som jødenes hårstrå ble.

Barbert av, og tatt vare på. Lukten av alt håret som var stengt inne av glassvegger, kunne vi fortsatt kjenne som en kvalmende bris. «Så, mye, hår.»

Mari Joy trodde det bare skulle være en liten krukke, noe som viste seg å være langt ifra sannheten. «Nazityskerne bare tok alt fra jødene. Alt. Jeg bare fatter det ikke.» sa Isabella med en stemme fylt av forskrekkelse.

Videre kom vi til gasskammerne. Sløret hang der fortsatt. Ingen sa ett ord, men likevel ble så mye sagt. Å være i gasskammerne var det som gjorde mest inntrykk på Mari Joy.

«Da vi kunne se kloremerkene på veggene» fortalte hun mens hun så ned på de dinglende beina hennes, med en liten rynke i pannen, som viste meg den vonde følelsen.

Menneskeverd, hva er vel det? Er det så viktig? Er alle mennesker like mye verdt?

Menneskeverd er betegnelsen på «menneskelivets ukrenkelighet» eller «alle menneskers like verdi». Fra mitt kristne ståsted er dette svært viktig.

I Matteusevangeliet står det: «Du skal elske din neste som deg selv.» Dette sier Jesus. Da en mann spør han om hvem som er hans neste, svarer han med den kjente ligningen om den barmhjertige samaritan.

Svaret blir til slutt at alle er din neste. Uansett religion, etnisk bakgrunn, kjønn og hudfarge skal vi elske hverandre like høyt som oss selv, og alle er like mye verdt.

Dette er en ganske logisk tankegang for mange av oss, men vi kan se tilbake på en historie som viser mennesker som slettes ikke tenker slik. Menneskeverdet har blitt krenket flere ganger og dette ser vi spesielt under andre verdenskrig.

Holocaust, utryddingen av jødene, er en historie som er skrekkelig og som man kan kjenne at man ikke orker å lese om og fordype seg i. Likevel er det meget viktig at vi som er unge i dag gjør nettopp det.

«Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der og glemme!» Dette er et sitat fra diktet «du må ikke sove» av Arnulf Øverland.

Diktet handler om andre verdenskrig og konsentrasjonsleirene, der fortellerstemmen våkner av en stemme som sier blant annet dette sitatet. «Du har ikke lov til å gå der å glemme.» Jeg tenker tilbake til noe jeg så i Auschwitz.

Det var et skilt over en av brakkene vi var i. «Those who cannot remember the past are condemned to repeat it.». De som ikke husker fortiden, er dømt til å gjenta den. Vi må for alltid huske det som skjedde for å unngå at noe sånt skal skje igjen.

Dette er en veldig god grunn til at det er lurt for skoleklasser å besøke konsentrasjonsleirene. Det er for at vi, den kommende generasjonen, ikke glemmer fortiden. Det å være i konsentrasjonsleirene og se, føle og høre om dette gjorde sterke inntrykk.

Det er noe jeg aldri vil glemme. En ekskursjon til Auschwitz for 10. klassinger er etter min mening svært riktig, og viktig å gjennomføre.

«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem!»