Fremtidens fostermedisin

Hvis du kunne få en garanti mot sykdom, ville du tatt imot den? Et dumt spørsmål, tenker du kanskje, enhver ville takket ja. Men hva som det gjaldt dine barn?

Hvor langt ville du gå for å forsikre deg om at barnet er friskt? Det er ikke vanskelig å forstå ønsket om å få friske barn, men fremtidens fostermedisin vil sette oss på store prøver i kampen for likeverd.

Hittil har spørsmålet om fostermedisin i stor grad vært et spørsmål om fosterdiagnostikk. Ultralyd i uke 18 har vært en selvfølge i mange år. Såkalte risikogrupper har fått tilgang til mer avanserte fosterdiagnostiske tester, for eksempel fostervannsprøve og blodprøve.

Dette gjelder blant annet kvinner over 38 år eller der paret tidligere har fått barn med alvorlig sykdom eller utviklingsavvik.

Vi vet i dag at disse testene har som reelt formål å identifisere Downs syndrom. I ni av ti tilfeller – der Downs syndrom oppdages – velger foreldrene abort. Så langt har det ikke vært flertall for å tilby testene til alle gjennom det offentlige helseapparatet, men dette utfordres fordi så mange oppsøker private klinikker.

Private klinikker har ikke lov til å foreta fosterdiagnostikk, men ved mistanke om at det er noe galt, så blir man henvist videre.

Den såkalte NIPT-testen er en blodprøve som isolerer DNA-et til fosteret i morens blod, og den har vist seg å være atskillig mer presis for å finne utviklingsavvik.

Da Bioteknologirådet tok stilling til bruk av testen, var det fremste argumentet for å ta den i bruk at når vi først har tillatt fosterdiagnostikk, så må vi ta i bruk de beste metodene. Et lite mindretall argumenterte mot med henvisning til at vi først må diskutere hvorfor vi i det hele tatt foretar fosterdiagnostikk.

Likevel er det ikke dette som gjør at vi står overfor en mulig revolusjon i fostermedisinen; dette vil skje innenfor det feltet som kalles for genredigering. De siste årene har det blitt knyttet store forventninger til den såkalte CRISPR-metoden.

CRISPR har blitt sammenliknet med «søk og erstatt»-funksjonen i tekstbehandlingsprogram. Man kan fjerne, bytte ut eller legge til DNA, men forskningen er fortsatt på et tidlig stadium.

Metoden kan brukes på voksne mennesker, på sæd- og eggceller, på befruktede egg og i fosterstadiet. Endringer i arvekoden i et befruktet egg er mye mer effektivt enn å gjøre det på et voksent individ. Men det reiser også andre etiske spørsmål.

Metoden er omdiskutert både på grunn av forskningsetikken og synet på mennesket. Fra en side kan man si at det er positivt om vi kan reparere sykdommer som i dag ikke kan repareres – og det allerede i fosterstadiet.

Man kan på denne måten fjerne sykdom før den får tid til å utvikle seg. Men endringene er permanente og vil gå i arv til alle kommende generasjoner. Det er mye vi ikke vet om hvordan endringer i ett gen vil påvirke resten av individet.

Forsøk i Kina i 2015 viste nettopp at mange av embryoene hadde fått endringene på feil sted, og hvis de hadde blitt født ville det fått katastrofale følger for barna.

Et av spørsmålene som reises, er om foreldrene og helsevesenet vil ta den omveien det er å endre genene til det befruktede egget. Det vil være enklere å befrukte en rekke egg og velge ut de med de «riktige» egenskapene.

Dessuten vil utviklingen av metodene for genredigering føre med seg et enormt forbruk av befruktede egg til forskning; egg som senere må destrueres. Ikke minst reiser metoden det store spørsmålet om forholdet mellom terapi og forbedring.

Vil metoden i fremtiden kunne forbedre barnets utseende, intelligens og fysisk prestasjonsevne? I så fall er designbarna et faktum.

Fremtidens fostermedisin vil gi oss alle svarene vi spør etter om de arvelige egenskapene til barna våre. Det vil også gi oss redskaper til å endre de samme egenskapene.

Spørsmålet som gjenstår, er hvordan vi samtidig skal opprettholde ideen om alle menneskers likeverd. Det kan bli menneskehetens største prøve.