Valg og verdier

En verdidebatt er ikke noe som lar seg organisere fram. Den må komme som en konsekvens av et behov i folks bevissthet. Det er ennå tid til å starte den samtalen.

Det var sent på dagen, mandag 15. september 1997. For å rekke KrFs valgvake tok jeg drosje fra et annet møte. Sjåføren begynte å snakke om valget, som foregikk samme dag. Jeg hørte bare halvveis etter, helt til han sa: – Denne gangen har jeg gjort noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre. Jeg har stemt på Kristelig Folkeparti!

Jeg innrømte at det hadde jeg også gjort. – Jeg har sagt det til kona, fortsatte sjåføren, nå må vi for f… se å få noen verdier i dette landet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Mange tenkte nok som denne drosjesjåføren den dagen. Da stemmene var talt opp, hadde KrF fått 353.082 stemmer, 13,7 prosents oppslutning og stortingsrepresentanter fra hvert eneste fylke. KrF var valgets soleklare vinner. Valgresultatet fra Hedmark-kommunen Engerdal ble et slags symbol på det som hadde skjedd:

Her stemte 10,8 prosent av velgerne på KrF – det var en framgang på 10,6 fra valget fire år før; i en kommune der KrF ikke hadde noe lokallag og aldri hadde stilt liste ved kommunevalg.

Stortingsvalget 1997 er gått inn i historien som verdidebatt-valget. Den første kimen til at det ble slik, fikk man allerede høsten før, da Thorbjørn Jagland, som landets nye statsminister, lanserte uttrykket «Det norske hus» i sin regjeringserklæring.

Uttrykket «Det norske hus» ble gjenstand for både latterliggjøring og harselas i media, og dermed i folkevittigheten. Mye av dette var urettferdig. Metaforen var god, men var nok ennå litt uferdig da den ble lansert. I regjeringserklæringen ble bildet forklart slik:

«Grunnmuren i Det Norske Hus er den samlede verdiskapningen innenfor et økologisk bærekraftig samfunn. De fire søylene som bærer huset er: Nærings- og arbeidslivspolitikk, velferdspolitikk, kultur-, forsknings- og utdanningspolitikk og utenriks- og sikkerhetspolitikk.»

De fleste vil se at i dette konseptet lå kimen til mye god verdidebatt, men statsministeren den ballen Kjell Magne Bondevik egentlig la pent til rette for ham da han i erklæringsdebatten foreslå at regjeringen burde sette ned en «verdikommisjon», lot statsministeren bare ligge.

Dermed var det mer eller mindre fritt for KrF å overta hele verdidebatten. Det er liten tvil om at det å sette verdier på dagsorden bidro sterkt til KrFs valgresultat i 1997.

Enkelte forsøkte nok å gi inntrykk av at dette med en verdidebatt var et framstøt som utelukkende gjaldt de klassiske, kristne verdiene, og derfor ikke var noe å bry seg om. Andre var mer reflekterte.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Som en kjent humanetiker skrev i Arbeiderbladet etter valget, der han begrunnet hvorfor han hadde stemt KrF: «Heller kristne verdier, enn ingen verdier.» Han betraktet verdi-nihilisme som en større risiko enn verdipluralisme.

Noe av det første man tok fatt på da Kjell Magne Bondeviks første regjering tiltrådte, var derfor å utarbeide et mandat og en sammensetning av det som ble kjent som «Verdikommisjonen».

Som «Det Norske Hus», ble også verdikommisjonen forsøkt latterliggjort, men det er ingen tvil om at så vel dens arbeid som dens blotte eksistens genererte mange verdidebatter både i det offentlige rom og rundt mange middagsbord.

Da kommisjonen la fram sin sluttrapport, var det Jens Stoltenberg som var statsminister. Han tok imot rapporten med en litt hjelpeløs kommentar om at kommisjonen i hvert fall «ikke hadde gjort noen skade».

Denne tafattheten var betegnende for hvordan mange miljøer, ikke minst på den såkalte venstresiden, taklet den utfordringen som verdidebatten representerte. Men mange vil nok mene at både samtalen og kommisjonen faktisk hadde bidratt med mye – ja, nettopp: verdifullt.

Det kan langt på vei argumenteres for at KrF har gjort sine beste valg i situasjoner der verdispørsmål sto på agendaen. Etterkrigsvalget i 1945, valgene i 1973 og 1977, da abortsaken var en stor debatt, og valgene i 1997 og 2001. «Verdistemplet» skulle bli et kjennemerke på fortellingen om Sentrumsregjeringen i norsk historie.

Da statsministeren i 1998 «sto fram» og fortalte om den depressive reaksjonen han hadde fått, og som gjorde at han var sykmeldt en periode, satte han nytt mot i tusenvis av nordmenn som hadde opplevd det samme, og ikke våget å snakke om det.

Da regjeringen gikk av i 2000, var det også på en verdisak. Statsministeren hadde bedt om en forsikring fra Stortinget om at forurensningsloven ikke skulle svekkes om miljøpolitisk instrument.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

En slik forsikring ville ikke Høyre og Arbeiderpartiet gi. Høyre, fordi de hadde irritert seg lenge nok over at Sentrumsregjeringen var så populær; Arbeiderpartiet, fordi de trodde at nå som Jens Stoltenberg var blitt statsministerkandidat, sto folket bare og trippet forventningsfullt og ville ha ham som statsminister.

Det ble han, og ved valget i 2001 ga velgerne klar beskjed om hva de syntes om dette spillet: Arbeiderpartiet gjorde tidenes dårligste valg fram til da. Høyre slapp ufortjent lett unna sitt maskepi, mens KrF nærmest tangerte rekorden fra 1997.

Foran årets valg er «verdier» igjen blitt et tema, men skal det bli et viktig tema, trenger det å bli fylt av noe mer substansielt enn brunost, Kvikklunsj og «tur i skog og hei». Verdidebatten anno 2017 bør heller handle om de gamle, klassiske verdiene som solidaritet, ansvar for medmennesker, omsorg for medmennesker.

Dette er verdier som først og fremst har vært kjennetegn på de to store folkebevegelsene som henholdsvis kristenfolket og arbeiderbevegelsen har representert – om enn med litt ulike begrunnelse mange ganger.

Solidariteten er nok ikke alltid forankret i nestekjærligheten, men nestekjærlighet vil alltid ha et sterkt element av solidaritet i seg. Når disse to finner sammen, er grunnlaget lagt for så vel verdifulle debatter som verdifulle beslutninger.

En verdidebatt er ikke noe som lar seg organisere fram. Den må komme som en konsekvens av et behov i folks bevissthet. Det behovet vekkes først og fremst ved at noen begynner å snakke om behovet for verdier, og om behovet for å snakke om verdier. Det er ennå tid til å starte den samtalen.