Politisk vurdering av ekteskapet i lovverket

Den norske kirkes øverste organ – Kirkemøtet 
– har vedtatt liturgi som legger til rette for vielse 
av likekjønnede par. Hvordan skal et politisk parti – som KrF – vurdere situasjonen framover?

Landsmøtet 2013 sa klart fra om at ekteskapet mellom mann og kvinne hører til iKrFs ideologikapittel. Dette har samme beskyttelse som partiets lover.

Men hva nå? BørKirkemøtets vedtak føre til forandring for partiet?

Her er det nødvendig både å reflektere over generelle overordnede vurderinger og prinsipper, samt ta med konkrete politiske konklusjoner.

Selv er jeg overbevist om at å endre partiets grunnholdning, ville bli ødeleggende for partiet. Det viktigste er dog at «ekteskap» både prinsipielt og historisk er benevnelse for heterofilt samliv.

Det er også bunnplanke i vernet om mennesket skapt i Guds bilde – til mann og kvinne – mot «menneske» designet i laboratoriet. Det er godt at programkomiteen ikke foreslår ny kurs.

Et politisk parti vil alltid hente premisser både fra egne rekker og fra kilder som kan gi partiet aktuelt tankegods. For KrF er det naturlig at teologiske og kirkelige (særlig sosialetiske momenter) vurderinger både fra majoritetskirken og andre tillegges vekt.

Partiet må likevel selv ta ansvar for sine politiske konklusjoner. Det ligger i selve skjelningen mellom religion og politikk. En kirke eller for den saks skyld en organisasjon vil ha medlemmer med ulikt partipolitisk medlemskap eller sympati.

Det betyr da også at et politisk parti kan ikke la et «partipolitisk sammensett forum» (Den norske kirke, andre trossamfunn og kristelige organisasjoner må forstås slik i denne forstand) avgjøre den politiske konklusjonen. Et politisk parti må avgjøre prinsipielle standpunkt på eget prinsipielt grunnlag.

Det er forresten ikke enestående at et politisk parti konkluderer annerledes enn kirkelige vurderinger og «samfunnsvinden». Jeg har ved flere anledninger vist tilTyskland.

CDU (Merkels parti) presenterer sitt familieperspektiv med normativ forankring i familiens basis i ekteskapet mellom mann og kvinne, før de omtaler andre familiekonstellasjoner. Dette er forbilledlig også for KrF. Det er alltid klokt å skjelne mellom normative og deskriptive vurderinger og konklusjoner.

KrF sine prinsipielle vurderinger om ekteskapsloven må etter min vurdering bygge på flere sentrale premisser. Politikken formes så på politisk verdibasert grunn:

Det bibelteologiske argumentet er naturlig hentet fra Bibelens skapelsesperspektiv: Gud skapte menneske – som mann og kvinne, og Gud innstiftet ekteskapet mellom mann og kvinne.

Det biologiske perspektivet er realitetsorientert ut fra mor-far-barn. Barnet blir til på naturlig måte fra fars sædcelle og mors egg. Det biologiske og naturrettslige perspektivet hører egentlig sammen.

Det historiske perspektivet erkjenner at i ualminnelige tider har ekteskapet vært benevnelse for denne grunnleggende samfunnsinstitusjonen. Ekteskap er pr definisjon i all historie og kulturer verden over relasjonen mann-kvinne.

Det rettslige perspektivet understreker også at barn har rett til mor og far. Å frata barn mor eller far og erstatte den ene med medmor eller medfar er på kollisjonskurs med barneperspektivet og barnets rett til både mor og far.

Tilføyer også at den nye loven, som ble innført fra 2009, hadde et elendig forarbeid. Det er heller ikke tatt med noen konsekvensanalyse av hva det kjønnsløse opplegget fører med seg for framtidige generasjoners identitet.

Så langt jeg forstår, er det to argumenter som går igjen på motsatt side – vi ønsker godkjennelse for vår likeverdige kjærlighet, og vi ønsker ikke diskriminering av vårt likeverdige menneskeverd.

Mitt svar: Ekteskapet som skaperordnet samfunnsinstitusjon evaluerer ikke personers subjektive kjærlighet eller følelsesliv. Hvert menneske er unikt, og skal ikke diskrimineres ut fra legning, religion, eller funksjonsdyktighet. Det er alltid viktig å vise respekt og forståelse overfor menneskers følelser og opplevelse av identitet.

Derfor er dette også et tema som trenger varlighet og respekt for andres vurderinger. Her er et stort ansvar for oss som har en annen prinsipiell holdning. Det må også adresseres til de som bare bruker sitt kjærlighets- og diskrimineringsmantra uten å lytte til våre prinsipielle vurderinger.

Dette betyr altså at et politisk parti må konkludere i pakt med sine prinsipielle premisser. Respekten for andre har for mitt vedkommende også den konsekvens at jeg allerede under debatten om partnerskapsloven tok til orde for at KrF måtte støtte en lovgivning som sikrer juridiske rettigheter og ordninger for de som lever annerledes enn det to-kjønnede ekteskapet (likekjønnet samliv). Samfunnet og menneskenes faktiske liv kan ikke reguleres etter teokratisk lov – ei heller med kristen etikett.

Å arbeide politisk for dette ekteskapssynet må skje langs flere linjer – både lovendring iStortinget og opinionsforandring i folket. Jeg skulle helst ønske at begge sporene ble fulgt. Men det siste er viktigst nå. Jeg har før kalt det for det egentlige politiske svennestykket.

Den oppgaven ligger ikke bare eller først og fremst til stortingsrepresentanter og sentrale politiske aktører. Skal folkeopinionen snus, må flere opinionsdannere og resurspersoner argumentere overbevisende i det offentlige rom. Bare å fokusere på ønsket om lovforslag som nedstemmes i Stortinget, kan være lettvint måte og gi falsk god samvittighet.

KrFs programkomite har lagt fram nytt (noe bedret fra første forslag) utkast til valget 2017 – som nå har vært på høring. Media (og representanter for småparti somPDK) forteller at komiteen (og partiet) har gitt opp kampen mot den likekjønnede loven.

Det er ikke den sanneste påstanden. Så langt jeg forstår, erkjenner komiteen at det er urealistisk å få gjennomslag for lovendring i kommende periode. Det er dessverre altfor sant. Komiteen har ikke foreslått forandring av partiets prinsipielle syn på ekteskapsloven og at ekteskapet er pr definisjon mellom mann og kvinne.

Å påstå noe slikt er misbruk av utkastet – trolig for å vinne egen politiske gunst. Men jeg skulle ønske at komiteen ikke forandret nåværende formuleringer, når de saklig ikke endrer standpunktet.

Å endre ordlyden som vi fikk overveldende oppslutning om i 2013, samtidig som en mener å stå for samme standpunkt, skaper bare forvirring og støy. Det gir motstandere lettvint vann på mølla. Synes ikke dette vitner om klok politisk teft.

Så lenge den ulykksalige samkjønnede ekteskapsloven er en realitet, må vi i samfunnet både argumentere positivt for det tokjønnede ekteskapet, og ikke mindre være klar vakt for mindretallsretten sin plass, og ikke la seg overkjøre og bringe til taushet.