Guddommelig samfunnsoppdrag

Enkelte påstår at et par hundre tusen muslimer truer vår kristne kulturarv. Den største trusselen mot kristne verdier og livsholdninger kommer fra likegyldighet og avskrivingen av Gud – helt uavhengig av islams tilstedeværelse i Norge. For å sitere Angela Merkel: «Er man så bekymret for dette, kan man jo begynne å gå i kirken.»

Hvert år kårer ulike språkautoriteter «årets nyord». Oxford-ordbøkenes nyord for den engelske-språklige verden i 2016, er begrepet «post-truth» («etter-sannhet»). Gjennomslaget for begrepet i den brede offentlighet kom i 2016, særlig knyttet til den amerikanske valgkampen.

Oxford-ordbøkene definerer uttrykket slik: Begrepet er et adjektiv som er «relatert til eller omtaler den tilstanden der objektive fakta har mindre kraft til å forme den offentlige debatten enn appell til følelser og personlig oppfatning».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det nye er at halvsannheter og benekting av fakta nå er blitt etablert som en alminnelig og akseptert måte å uttrykke seg på i det offentlige rom. Sosiale medier har blitt en helt sentral aktør i denne utviklingen, med storpolitiske konsekvenser.

Det er påfallende hvordan det i ordskiftet om religion og livssyn presenteres en mengde personlige oppfatninger og følelser som fakta. Det kan være dem som hevder at fortellingene om Jesus er like historisk pålitelige som eventyrene om Askeladden, at bare det som kan beskrives naturvitenskapelig finnes, at jorden er skapt på seks dager for drøye 6000 år siden, eller at hijab er etIS-symbol.

Den kristne kirke har fra første dag anerkjent kunnskap og fornuft som et instrument for bekjennelsen til Den treenige Gud. Gjennom skaperverket gjenkjenner vi Gud som Skaper.

Den kristne kirkes grunnlag, Jesu oppstandelse fra de døde, er gitt oss i form av øyenvitnebeskrivelser og fysiske møter med den oppstandne, og understreker hele Jesus-fortellingens forankring i faktiske og historisk dokumenterbare hendelser. Den hellige ånd viser seg i kirkens virkelighet og kjærlighetens handlinger.

Tolkningen av det fysiske som vi kan observere er derimot alltid farget av den forståelse samtiden har. Den oldkirkelige utvikling av trosbekjennelser handlet nettopp om kirkens felles tolking av historiske fakta med begreper som var forståelige for datidens mennesker.

Et felt der politikken i Norge nå synes å være mer dominert av følelser enn av fakta, er stortingsflertallets håndtering av dem som søkte og søker beskyttelse i Norge fra krig, undertrykkelse og nød.

I 2012 skrev jeg en kronikk i Moss Avis med tittelen «Fryktens retorikk» om den forrige regjerings håndtering av flyktningspørsmålet. Siden den gangen har vi sett at den følelsesbaserte fryktretorikken har økt betydelig, uten at dens forankring i objektive fakta er blitt sterkere.

Ifølge ledende myndighetspersoner truer beskyttelse av noen titusen flyktninger grunnlaget for våre barns velferd. Det er åpenbart galt. Så skjør er ikke velferdsstaten. Og vi trenger flere hender i arbeid i tiårene fremover.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Like ille er det når det hevdes at millioner av mennesker står i kø for å komme til Norge dersom vi ikke er tøffe nok i vår avvising. Dette finnes det heller ingen fakta som underbygger.

Enkelte påstår at et par hundre tusen muslimer truer vår kristne kulturarv. Den største trusselen mot kristne verdier og livsholdninger kommer fra likegyldighet og avskrivingen av Gud – helt uavhengig av islams tilstedeværelse i Norge. For å sitereAngela Merkel: «Er man så bekymret for dette, kan man jo begynne å gå i kirken.»

I 2016 døde Borg bispedømmes første biskop,Per Lønning. Hans tid i Borg var usedvanlig produktiv, og i et nyttårskåseri ved årsskiftet 1972/73 sa Lønning: «For øvrig kan vi noen hver kjenne oss beklemt ved dette årsskiftet.

Aldri har menneskeheten maktet så mye som i dag, og aldri har det vært så mange, så store og så påtrengende oppgaver som den ikke har maktet. Vi er mektige og avmektige som aldri før. Vi står rådløst spørrende innfor morgendagen: Hva vil den bringe?»

Og så fortsetter han: «Når troen ser fremover i trygghet, er det ikke fordi den kjenner svaret. Den vet ikke hva, men hvem. Hvem som stiger oss i møte fra det ukjente, hvem som holder morgendagen i sine hender. Det klarer seg.»

Midt i post-sannheten og fryktens kultur kommer Gud til oss fra skapelsens begynnelse og fremtiden virkelighet med ordet om at frykt, død og lidelse skal overvinnes. Profeten Jeremia sier at Gud vil gi menneskene fremtid og håp. Jesus, Guds bilde i verden, viste dette ved å komme til disiplene og menneskene som den oppstandne og seierrike Kristus.

Det er denne Kristi seier som er grunnpilaren i kirkens budskap om håp til en truet, skremt og undertrykket menneskehet og et skaperverk som stønner under den menneskeskapte opphetingen. Kirkens utfordring er å identifisere tegnene i samtiden som viser at den håpets seier over dødskreftene som Jesu oppstandelse har gitt oss del i, er mulig å finne igjen i hver tid og på hvert sted, også hos oss.

Den svenske erkebiskopen Antje Jackelèn identifiserer i sin siste bok «Samlas kring hoppet» disse håpstegnene som evighetstråder innvevd i tidens vev. Det er troens gave å kunne gjenfinne disse evighetstrådene, tegn på håpets reelle tilstedeværelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Kan vi så gjenfinne slike evighetstråder og håpstegn i Norge ved starten på et nytt år?

Norsk Språkråd har kåret statsministerens begrep «hverdagsintegrering» som årets nyord i 2016. Det betegner alt det inkluderingsarbeidet som utøves av enkeltpersoner, organisasjoner og lokale myndigheter for å gi rom til flyktninger og andre som trues av ekskludering.

I Årnes sentrum pleier den lokale, muslimske grønnsakhandleren Fahran fra Yemen regelmessig å gi en fruktkurv til kirkens kirkekaffe. Hverdagsintegrering er en av håpstrådene i vår tids vev, og den er tydelig i Borg.

Her har jeg også sett hvordan kommune etter kommune bosetter mennesker som har et anerkjent beskyttelsesbehov – 1662 i Borg bispedømme i 2016. Det er mer enn tre ganger bosettingen i 2012. Forfulgte får nytt håp, og vi får alle del i håpet om en berikende fremtid.

Dialogforum Østfold øker medlemstallet og har skapt møteplasser mellom ungdom og kvinner fra kirker og moskeer. Det skaper håp om sameksistens på tvers av religiøs tilhørighet.

Regjeringens nye politikk i møte med konvertitter som søker beskyttelse i Norge, gir håp til fortvilede mennesker vi i kirkene har særlig kontakt med. Men dessverre har ikke min anmodning om at Norge må gi spesiell beskyttelse til de assyriske kristne som utsettes for et kulturelt folkemord iSyria ogIrak, blitt fulgt opp.

Det er oppsiktsvekkende at dramaserien«Skam» har så stor seersuksess både i Norge og i andre vestlige land. Det er et håpstegn at ungdommers krevende virkelighet blir gjenkjent og akseptert i det offentlige rom, og ikke skjøvet under teppet.

Rettighetsutvalgets NOU «På lik linje» om levekårene for mennesker med utviklingshemming ble overlevert barne- og likestillingsministeren i høst.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Den anbefaler konkrete handlingsmuligheter som, dersom de gjennomføres, vil gi fremtidshåp for en av de mest oversette gruppene i vårt land. Dessverre overser utredningen plikten det offentlige har til å legge til rette for tros- og livssynsutøvelse for personer i det offentliges omsorg, og mangelen på oppfølging av dette.

Borg bispedømme har sammen medSamarbeidsrådet for tros- og livssynsamfunn løftet dette som en tydelig og konkret utfordring til landets helseminister.

Den norske kirkes kirkerom, gudstjenesteliv og fellesskapsarenaer er tegn på et håp som er synlig og tilstedeværende: Ungdom strømmer tilDen norske kirke i Borg på leting etter rom og plass i en tid der forventinger, nyhetsbildene og konformitetspress skaper mange engstelige sjeler.

Tusenvis av foreldre bringer barna sine til dåp for å uttrykke sin tilhørighet til evighetens tråder i sine og barnets liv – og stadig flere har oppdaget livskraften i møte med nattverdens brød og vin.

Det er dette som er sannheten om Den norske kirke i vårt samfunn. Hun er et sted for håp og vil gi mennesker frimodighet til å være håpets bærere i kjærlighetsgjerninger for nesten og skaperverket. Det er dette guddommelige samfunnsoppdraget Norges folkekirke har – i 2017 og i tiårene fremover. Godt nyttår, 2017!



Artikkelen er en forkortet versjon av biskop Atle Sommerfeldts tale ved nyttårsmottakelsen i Borg ­bispegård 8. januar 2017