JØDER: Så fort forslaget fra 1839 var falt, skrev Wergeland (bildet) et nytt, som ble levert omgående. Det skulle behandles i 1845. I oktober 1844 ga han ut diktsamlingen «Jødinden, elleve blomstrende Tornequiste». Her ønsket han å bane vei for sannheten gjennom følelsene, skrev han. I diktene holder han fram de jødiske kvinner og mødre som eksempler, skriver Nils-Petter Enstad.  Foto: NTB Scanpix

Da «jødeparagrafen» ble opphevet

torsdag 23. juni 2016

Samfunn

I disse dager er det 165 år den såkalte «jødeparagrafen» i Grunnloven ble opphevet. Det verserer ulike fortellinger om hvem som sørget for at bestemmelsen ble tatt med i grunnloven, men det er ingen diskusjon om hvem som har hovedæren for at den ble fjernet. Det var dikteren og aktivisten Henrik Wergeland.

Eidsvollsmannen, bonden og skipsrederen Theis Lundegaard (1774-1856), opprinnelig fra Lyngdal, men representant for Mandal og Lister Amt, blir med større eller mindre rett holdt ansvarlig for at bestemmelsen om at jødene ikke skulle ha adgang til riket ble vedtatt.

Det skal nærmest ha skjedd ved et slags kupp. «Stå opp, alle som ingen jøder vil ha i riket», skal han ha ropt midt under debatten, og et flertall av forsamlingen spratt opp.

Så tilfeldig var nok ikke voteringsmåten på Eidsvoll. En av dem som bidro til at denne myten ble en historisk sannhet, var en annen eidsvollsmann, presten Nicolai Wergeland, den gang prest i Kristiansand.

Han ikke bare stemte for paragrafen den gang, men var også en sterk talsmann for den. Men senere tok han selvkritikk på dette. Det skjedde etter at hans sønn Henrik fra 1839 engasjerte seg i kampen for å få bestemmelsen fjernet.

Henrik Wergeland følte at han hadde et helt spesielt forhold til Grunnloven. Han var seks år gammel da den ble vedtatt, og var stolt av at hans far hadde vært med på å vedta den. «Grunnlovens storebror» kalte han seg selv, og da faren i 1817 ble sokneprest i Eidsvoll ble identifikasjonen med Grunnloven enda sterkere.

Samtidig ble han tidlig kritisk til bestemmelsene i grunnlovens paragraf to, som for det første slo fast at «Den Evangelisk-Lutherske Bekiendelse forbliver Statens offentlige Religion», og for det andre at jøder fremdeles skulle være utelukket fra riket. Også forbundet mot munkeordener var han kritisk til, men det var «jødeparagrafen» som ble hans kampsak.

Det var i 1839 Henrik Wergeland første gang leverte et forslag til Stortinget om at jødeparagrafen i grunnloven skulle oppheves. Forslaget ble ikke behandlet før i 1842, og i disse tre årene skrev Wergeland en lang rekke artikler og bøker der han argumenterte for forslaget.

Han brukte både religionsfrihet og næringsutvikling som argument, og ikke minst gikk han til felts mot religiøs intoleranse. Dette var Grunnlovens mørke side, skrev han, til tross for at religionsfrihet var noe som var i grunnlovens ånd. Dette var en kristen plikt, slo han fast.

Kort før stortingsbehandlingen ga han ut diktsamlingen «Jøden – Ni blomstrende Tornequiste», som rommer noe av det ypperste han skrev. Her finner man blant annet det monumentale diktet «Juleaften».

Her skildrer han en gammel jødisk kramkar som er ute en stormfull vinternatt – selve julaften – og finner et lite barn som ligger i en snødrive og er i ferd med å fryse i hjel. Han går opp til nærmeste gård med henne, men der blir han avvist.

De vil ikke ta inn en jøde «i denne Nat, da Han blev født, du dræbte» - den klassiske, antisemittiske påstanden om at det var jødene som drepte Kristus.

Neste morgen finner husmannen og hans kone jøden død i snøen utenfor huset. Der finner de også barnet han prøvde å berge – deres egen datter som hadde rømt fra gården der hun var plassert og ville besøke foreldrene sine til jul.

Diktet ender med at jøden og barnet begraves sammen: «Vi tør ei skille liden Gretha fra ham;/Thi Hun for os maa bede Jesus om/hans Forbøn hos sin Fader; thi for Ham/ vil arme Jøde klage».

Wergelands forslag manglet 11 stemmer på å bli vedtatt da Stortinget stemte over det 9. september 1842. Det fikk flertall, men ikke det nødvendige to tredjedels flertall. Wergeland fulgte hele debatten fra stortingsgalleriet. Det var mange sterke følelser.

Stortingspresident Sørensen ble så grepet under sitt innlegg til støtte for Wergelands forslag at han måtte ta en pause. Wergeland selv satt på galleriet og gråt mens presidenten talte.

Gråt gjorde han også under flere av presterepresentantenes innlegg, men det var over deres kulde og hjerteløshet. Han skrev: «Christenfolkets Hjerter skulde/være varme Julebrød,/honningfulde, /Nok for hele Verdens Nød (....) /Iis de ere, /Klumper Sne,/Stene, i hvis Rivter sprukne/boer så fæl en Mørkets Vrimmel....»

Så fort forslaget fra 1839 var falt, skrev Wergeland et nytt, som ble levert omgående. Det skulle behandles i 1845. I oktober 1844 ga han ut diktsamlingen «Jødinden, elleve blomstrende Tornequiste».

Her ønsket han å bane vei for sannheten gjennom følelsene, skrev han. I diktene holder han fram de jødiske kvinner og mødre som eksempler.

Noen reagerte negativt på det - dikteren ga jo inntrykk av at jødene var bedre mennesker enn de kristne!

Wergeland var svært aktiv i tida fram til forslaget skulle behandles, og drev en intens lobbyvirksomhet. Men heller ikke denne gang fikk forslaget kvalifisert flertall.

Da meldingen om dette nådde Wergeland, lå han på dødsleiet. Natt til 12. juli døde han, 37 år gammel.

Først i 1851 ble jødeparagrafen tatt ut av grunnloven. 91 år senere, i 1942, sørget Quisling-regjeringen for å få den ført inn igjen, et «vedtak» som selvsagt ble fjernet da krigen var slutt.

Det er mange likheter i den ­retorikken som ble brukt mot jødene så vel på 1800-tallet som i mellomkrigstiden. De var «fremmede», de hadde «andre skikker» og de truet norske næringsinteresser. Etter 1945 var det lenge ikke noe klima for den slags skremsler, men nå er de i ferd med å dukke opp igjen.

Jødene har «skylda» som en slags allmenn syndebukk. Som Jahn Otto Johansen skriver i en av sine bøker: Hadde ikke jøden eksistert, måtte man finne ham opp.

Mye av den retorikken som brukes mot innvandrere generelt og muslimer spesielt kan nok minne om det som ble sagt om jødene i norsk debatt, blant annet i lederartikler i aviser som Aftenposten og Nationen, helt fram til okkupasjonen.

Å sette likhetstegn mellom disse ytringene er imidlertid både historieløst og perspektivløst.