Ambassadeflytting – en skjebnesvanger avgjørelse for de kristne i Jerusalem

En flytting av ambassaden legitimerer okkupasjon og anneksjon, og fungerer som en støtte til en kompakt judaisering av Jerusalem. Den glatter over den omfattende diskrimineringen. Den sementerer ydmykelsen.

Det ble et ramaskrik på palestinsk hold da president Donald Trump 6. desember 2017 vedtok å flytte den amerikanske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem. En nesten enstemmig oppslutning i FN har siden staten Israels opprettelse ment at Israel har tatt seg selv til rette i Jerusalem-spørsmålet.

Flertallet har anerkjent Israel som rettmessig stat, men underkjent deres framgangsmåte i Jerusalem. Hvorfor?

Historisk skjedde dette: Delingsplanen som FN lanserte i 1947 gikk ut på at Jerusalem skulle ha en spesiell status, kalt corpus separatum. Grunnen var at tre religioner har sine røtter befestet her med tilhørende religiøse institusjoner og aktiviteter.

Dessuten består befolkningen av to folkegrupper: jøder og palestina-arabere. Derfor skulle det internasjonale samfunn finne en løsning som kunne balansere og respektere de ulike interesser.

Men delingsplanen ble aldri satt ut i livet. Derimot kom «frigjøringskrigen» i 1948/49 som innebar at Israel okkuperte Vest-Jerusalem, og lot Jordan ta kontrollen over Vestbredden og Øst-Jerusalem.

Omtrent 80.000 palestina-arabere ble drevet ut av Vest-Jerusalem, deriblant omtrent 20.000 kristne. Israel plasserte etter noen tid sin nasjonalforsamling i Vest-Jerusalem, og betraktet dette området som tilhørende staten Israel.

Så kom seksdagers-krigen sommeren 1967, som innebar at Israel okkuperte Øst-Jerusalem og Vestbredden, pluss Gaza og Golan. Hele Jerusalem kom dermed under Israelsk herredømme, men ble betraktet av FN som okkupert territorium.

I 1980 vedtok Knesset «Basic law», som innebar at en tiltok seg permanent suverenitet over Jerusalem, hvilket medførte at staten annekterte byen – i strid med internasjonal lov. FNs sikkerhetsråd reagerte kraftig (Resolusjon 252, hvor USA unnlot å stemme), og de ulike lands ambassader ble fra nå av konsekvent plassert i Tel Aviv.

Argumentet var at hvis en lot sine ambassader være plassert i Jerusalem, ville det vært en stilltiende godkjenning av Israels unilaterale maktgrep uten støtte i folkeretten (især Den fjerde Geneve-konvensjonen).

Israel kunne ikke hevde suverenitet ved militære maktmidler. FN hadde allerede etablert sin monitor-virksomhet, OCHAOPT, sør for Gamlebyen, og har siden rapportert utviklingen.

Etter hvert etablerte Israel nye utvidede municipale grenser. Gjennom okkupasjonen i 1967 ble byen utvidet til 114 kvadratkilometer (før krigen var Vest-Jerusalem på 37 kvadratkilometer). Det ble etablert settlementer i Øst-Jerusalem på hevdvunnet arabisk territorium, eksempelvis French Hill, Atarot, Ramot, Neve Ya’akov, East Talpiot, Gilo, Har Homa m fl. Dette skjedde ved konfiskering av land.

Jerusalem har nå en befolkning på omtrent 900.000; med 300.000 palestina-arabere boende i Øst-Jerusalem. Myndighetene har nå etablert boliger for 200.000 israelere/jøder i dette området. Disse har en rekke privilegier framfor den arabiske befolkningen.

Dagens problem oppsummert: Det underliggende problemet består i at Israels unilaterale anneksjon av Øst-Jerusalem og det tilstøtende området som ble innlemmet i byen er i strid med internasjonal lov. FNs sikkerhetsråd har gjennom en rekke resolusjoner påpekt dette, eksempelvis res. 252, 267, 471 og 478.

Siden 1967 har Israel dessuten iverksatt tiltak som har endret Øst-Jerusalems status, og fratatt palestinernes mulighet til å planlegge og utvikle deres område. Tilgang til viktige tjenester har blitt krympet.

Israels settler-aktivitet i Øst-Jerusalem er illegal og skjer på bekostning av palestinernes grunnleggende utfoldelsesmuligheter. De risikerer stadig å miste eiendom, bli forflyttet eller også fjernet fra sitt bosted. Fra 1967 til 2014 har eksempelvis 2000 hus blitt rasert. Fra 2004-2017 ble 746 hus rasert.

Et omfattende system av reise-restriksjoner gjør det vanskelig for palestinere å komme fra Vestbredden ellers for å få del i de tjenester som byen kan gi, eksempelvis sykehusbehandling. Og palestinere i Øst-Jerusalem kan ikke dra inn på Vestbredden med sitt ID-pass. Både fysiske og byråkratiske hindringer gjør livet traurig.

«Sikkerhetsgjerdet»/muren skiller store deler av den arabiske befolkningen fra å delta i det kommersielle, religiøse og kulturelle livet i byen. Det samme gjelder resten av den okkuperte Vestbredden. En må stadig passere sjekkpunkter hvor det ofte tar lang tid å komme gjennom.

Anne Sender, som har vært forstander ved synagogen i Oslo, kommenterer situasjonen for palestinerne i Øst-Jerusalem slik ut fra erfaringer som «ledsager»:

«Etter noen uker som vakt ved kontrollpostene – hvor jeg observerte palestinerne som kom gjennom de enormt militariserte postene …, kjente jeg deres ydmykelse sildre gjennom eget nervesystem. Muren gikk som et åpent sår i landskapet og holdt følelsen av resignasjon nærværende.» Hun konkluderer slik: «Hvis Jerusalem skal være til velsignelse for jødene, kan det ikke være til fornedrelse for andre.»

Den kristne befolkningen er særlig hardt rammet. De utgjorde i 1947 over 30.000, det vil si ca 20 prosent av befolkningen i Jerusalem. Da de mistet sine landsbyer og hjem i Vest-Jerusalem, flyktet de, først og fremst til Jordan og Libanon.

Nå regner en med at det er omkring 10.000 igjen i byen, det vil si vel 1 prosent, og mange av disse drar på årene. Den unge generasjon har vanskelig for å finne vei for sitt liv slik forholdene har blitt.

Unge palestinske kristne som planlegger å stifte familie, har svært vanskelig for å skaffe seg husvære. Finner en gutt sin tilkommende på Vestbredden, kan de ikke etablere seg sammen i Jerusalem, for den som har ID fra VB kan ikke få borettigheter i Jerusalem.

Den kristne befolkningen har dessuten jevnt over høyere utdanningsnivå sammenlignet med andre palestinere, og har dessuten kontakter utenlands. Det gjør at unge kristne emigrerer i stor stil fra Jerusalem, men også fra Vestbredden. Ambassadeflytting blir slutten for de kristne i Jerusalem.

Svaret er enkelt: En flytting av ambassaden legitimerer okkupasjon og anneksjon, og fungerer som en støtte til en kompakt judaisering av Jerusalem. Den glatter over den omfattende diskrimineringen. Den sementerer ydmykelsen.

Den arabisk-palestinske befolkningen har festet et lite håp til at de har folkeretten på sin side, og at USA som den gigantiske stormakt har støttet dem i kampen mot forskjellsbehandling og undertrykking, til tross for at USA har Israel som sin nærmeste venn.

De kristne kjenner seg nå dolket i ryggen, og frykter at flytting av USAs ambassade vil føre til en uopprettelig skade. Dette ble klart sagt av lederne for alle de største kirkene den 6. desember, de katolske, de ortodokse, den anglikanske og den lutherske kirken.

En løsning på Jerusalem-problemet kan bare skje gjennom forhandlinger, ikke gjennom unilaterale tvangsløsninger, poengterte de.

At Amerika dessuten kan støtte seg på naive kristensionistiske grupper, gjør det hele enda vanskeligere for den kristne palestinske befolkningen. De er glemt og sveket av dem som skulle vært deres støtter! Det er en paradoksal tragedie.