PROGRAM: Den viktigste fornyelsen i et parti vil alltid være det som skjer i behandlingen av nytt partiprogram. Den kan enhver av oss prøve å påvirke, men da trenger man å være mer konkret enn at alt var så mye bedre før, skriver Nils-Petter Enstad. Bildet er fra KrFs landsmøte i 2005. 
  Foto: Ørn E. Borgen, NTB Scanpix

Fornyelse i revers?

mandag 18. juli 2016

Samfunn

Hva er dette for slags absurditet? Hvem har rett til å skille mellom kristne med en slik karakteristikk?

Min kollega gjennom flere år, Aud Kvalbein, skriver kritisk om «Fornyelsen» av KrF i Dagen og på Dagensdebatt.no. I den forbindelse kommer hun med det som ser ut til å være ment som en historisk analyse av utviklingen innen partiet.

DEBATT: «Fornyelsen» av Kristelig Folkeparti

Disse analysene bygger imidlertid på en del forutsetninger som ikke stemmer med virkeligheten. Debatten om «fornyelsen av KrF» begynte ikke med valgresultatet i 1997. Den startet flere år før, etter en landsstyretale av daværende partileder Kjell Magne Bondevik.

Aud Kvalbein var selv en av initiativtakerne til et studieopplegg som ble gitt ut 1992/93, der temaet var nettopp å fornye KrF. Valgresultatet i 1997 var delvis en konsekvens av denne prosessen/debatten, men også av at partiets nye leder hadde en bredere appell enn man var vant til at KrF-ledere hadde.

I tillegg hadde man to gode saker i henholdsvis kontantstøtten og verdidebatten. Aud Kvalbein og jeg var begge ansatt ved KrFs landskontor i denne perioden, og arbeidet også godt (slik jeg oppfattet det) sammen ved informasjonsavdelingen ­begge to.

LES: Flere kristiske til parti-strategi

Så går Aud Kvalbein dirkete på valgresultatet i 2005 for å underbygge historisk sin elendighetsbeskrivelse. Men mellom 1997 og 2005 lå valgresultatet i 2001 som var omtrent like godt som det i 1997, og som førte til dannelsen av Bondevik 2-regjeringen.

Den var, rent ideologisk vurdert, et langt dårligere konsept enn Bondevik I hadde vært, og dette var nok en medvirkende årsak til at valgresultatet i 2005 ble så svakt som det ble. Men den viktigste årsaken var likevel etterdønningene av en personalsak fra 2003 som dels kunne vært håndtert bedre, dels ble blåst totalt ut av proposjoner av media i en ellers sak-fattig kommunevalgkamp.

Aud Kvalbein hopper også glatt over det faktum at han som ble partileder i 2004 og var dette fram til 2011, av mange ble betraktet som en garantist for det gode, gamle; kall det gjerne «høyresiden» i partiet. Jeg er usikker på hvor fair disse forventningene var mot Dagfinn Høybråten, men partiet ble i hvert fall liggende forholdsvis lavt i oppslutning, sammenliknet med valgene i 1997 og 2001.

LES OGSÅ: Utmeldelsene fortsetter i KrF

Samtidig er det et historisk faktum at ingen av de to valgresultatene var «typiske» KrF-resultater. De har gjerne ligget nærmere det som har vært resultatet de senere årene enn de to «stjernevalgene».

Så langt det historiske. Så gjelder det veien framover.

Man kan mene ulike ting om de endringene som har skjedd i partiet de senere årene, for eksempel med tanke på bekjennelsesplikten.

Jeg er for lengst kommet i den alderen at jeg er varsom med å bruke som argument at jeg «alltid» har ment det ene eller andre, men lar det stå til i denne sammenheng: Jeg har «alltid» ment at bekjennelsesplikten i KrF aldri skulle vært innført, men når den først var der, skulle man latt den være i fred. Det var uansett en sovende bestemmelse – for det meste.

LES MER: Hareide: – Synet på ekteskapet står fast

Der hvor den ikke var det, fungerte den mer som en lutherparagraf eller bedehusparagraf, og ikke som en Jesus-paragraf. Jeg har møtt flere dyktige lokalpolitikere som kunne fortelle at de ikke følte seg velkommen i det lokale KrF fordi de var pinsevenner eller var med i andre ikke-lutherske sammenhenger.

Jeg har også møtt KrF-ere som på ramme alvor hevdet at en KrF-er med bakgrunn i Frelsesarmeen, var litt suspekt, for de frelsessoldatene vedkommende kjente, var stort sett med i Arbeiderpartiet.

Hvis «fornyelsen» av KrF har ført til at den typen maktbruk er parkert for godt, er det utelukkende en god ting.

KrF har i årenes løp stemt mot en rekke lover som likevel er blitt vedtatt. Ikke all denne stemmegivningen er noe å være stolt over. Jeg synes det er pinlig at KrF stemte samlet mot å oppheve jesuittparagrafen i Grunnloven i 1956.

Jeg synes også det er pinlig at man stemte så å si samlet mot innføringen av likestillingsloven i 1978. I ettertid er den ene utbryteren – Anne Olaug Ingeborgrud – man er stolt av, og ikke alle de andre. Abortloven, partnerskapsloven og ekteskapsloven er andre lover KrF har stemt samlet imot. Det mener jeg man kan stå for fortsatt, og tilmed være stolte av.

Men samtidig må man ta både de politiske og historiske realitetene inn over seg: Ingen av disse lovene vil bli reversert i overskuelig framtid.

MENINGER: KrFs ekteskapsforståelse og verdigrunnlag

Å programfeste noe slikt og å late som det er noe man tror man kan få gjennomført, ligger i grenselandet mellom det naive og det bedragerske. Når lovveien er stengt, må man finne andre måter for å fremme de verdiene man ønsker å bygge på.

Aud Kvalbein gir noen beskrivelser av motiver og strategier som jeg synes er på grensen til det uærlige. Hvordan vil hun begrunne påstanden om at KrF vil «bygge ned tradisjonelle kristne standpunkt om for eksempel familie og ekteskap», for eksempel? Eller påstanden om at «Mange opplever at partiet ikke lenger våger å stå for noe»?

Dette er påstander som gjentas og gjentas, ikke minst i kommentarfeltene til Dagensdebatt.no, men de blir ikke sannere av den grunn. Når en med Aud Kvalbeins politiske og organisatoriske cv kommer med dem, burde man i det minste forvente litt ­dokumentasjon.

Så bruker hun et uttrykk som gir meg frysninger: «De bibel­orienterte kristne velgerne». Hva er dette for slags absurditet? Hvem har rett til å skille mellom kristne med en slik karakteristikk? I min forståelse av hva kristendom handler om, er det bare en ting som ­gjelder, og det er forholdet til Jesus Kristus.

Stemmegivning ved politiske valg må skje ut fra det programmet det enkelte parti går til valg på, og så bruker man den stemmeseddelen der man er mest enig – eventuelt minst ­uenig – med programmet. Ikke noe seriøst politisk parti i et ­sekulært samfunn kan gå til valg på ­Bibelen.

Sånn sett vil den viktigste fornyelsen i et parti alltid være det som skjer i behandlingen av nytt partiprogram. Den kan enhver av oss prøve å påvirke, men da trenger man å være mer konkret enn at alt var så mye bedre før.