DEBATT: KrF er ingen menighet, men partiets program skal bygge på tydelige verdier som vi finner i Bibelen og det kristne menneskesynet, skriver Arnfinn 
Clementsen, pastor og rådgiver. Foto: NTB scanpix

Hva nå, KrF?

fredag 19. oktober 2018

Samfunn

Landsmøtets oppgave er å vedta politikk og selvsagt de viktige veivalg og store linjer, men kanskje ikke å «velge regjering» eller låse stortingsgruppe og landsstyret til bestemte koalisjoner eller samarbeidsavtaler.

KrF har på mange måter vært i en krise gjennom mange år, og stadige prosesser har ikke evnet å ta tak i de grunnleggende spørsmål og skillelinjer som finnes i partiet, og skapt mer tretthet enn engasjement. Med sin tale til landsstyret og sin nye bok har i alle fall partileder Knut Arild Hareide klart å skape engasjement.

Hareide hadde en god og på mange måter velbegrunnet tale til landsstyret for et par uker siden. Jeg har forståelse for at han ønsker å få partiet ut av en fastlåst posisjon og den nåværende tilstanden i et slags «politisk ingenmannsland». KrF har oppnådd en god del sammen med Høyre-Frp-regjeringen, men får liksom ikke gjennomslag eller kreditt for det verken i media eller blant mange av partiets velgere. Noe må gjøres. Lederen må gå foran, og kjenner selvsagt presset.

Hareide mener tydeligvis alvor, og jeg har respekt for ham og hans vurderinger, men er likevel og totalt sett skeptisk til det «linjeskifte» som han råder til.

Egentlig opplever jeg situasjonen litt «uvirkelig». Hvorfor dette landsmøtet? Alternativet til landsmøte er å fortsette som nå til neste valg og samarbeide med regjeringen i budsjett og fra sak til sak.

Men det blir altså ekstraordinært landsmøte 2. november. Ja, det trengs kanskje et landsmøte for å løse opp den fastlåste knuten i forhold til Frp. Dette landsmøtevedtaket har siden høstet liten eller blandet forståelse.

På den annen side vil et landsmøtevedtak nå som åpner for regjering med Ap legge nye føringer som det kan bli vanskelig å reversere i mange år framover. Partiet kan gå fra den ene fastlåste situasjon til den andre.

Landsmøtets oppgave er å vedta politikk og selvsagt de viktige veivalg og store linjer, men kanskje ikke å «velge regjering» eller låse stortingsgruppe og landsstyret til bestemte koalisjoner eller samarbeidsavtaler.

Knut Arild Hareides initiativ har skapt stort engasjement og fått frem i lyset de dype uenigheter som finnes i partiet om hvordan et sentrumsparti skal forholde seg til høyre eller venstresiden. At nærmere 2000 har meldt seg inn i partiet de siste ukene sier ikke veldig mye.

Noen har meldt seg inn på grunn av den sammenfallende vervingsaksjonen som har vært meget god og tydelig. Andre opplever at partiet etter Hareides tale har blitt eller kan bli aktuelt for dem, og de vil støtte dette og delta i prosessen.

Dette sammen med en del «hendelser» de siste årene som bekrefter eller oppleves som at partiet forlater den mer verdikonservative linjen, gjør at en del nye velgere og velgergrupper interesserer seg for partiet. Hvor mange nye velgere det gir i realiteten er selvsagt uvisst. Utmeldinger vil i så fall komme etter landsmøtet i forhold til vedtakene der. Mange sitter nå på gjerdet.

Jeg har engasjert meg aktivt i debatten om partiets verdier og visjon de siste årene, og støttet mye av ønskene om modernisering av partiet og en bredere forståelse av hva kristne verdier er og hvordan de kan påvirke samfunnsutviklingen.

KrF er ingen menighet, men partiets program skal bygge på tydelige verdier som vi finner i Bibelen og det kristne menneskesynet. Det må alle tillitsvalgte forplikte seg på, ellers er det ikke noe Kristelig Folkeparti.

Dessverre må vi konstantere at partiets grunnverdier og politikk på flere områder har «trange kår» i det politiske Norge. Det gjelder både høyre og venstresiden. Verden har forandret seg, og det har de politiske partiene også. Men vi har sett at KrF sammen med høyresiden har fått gjennomslag for flere av sine viktige saker.

Likevel, det veivalget som nå ser ut til å komme handler ikke «bare» om kristne kjerneverdier, selv om det er viktig, men om et politisk retning hvor høyre- og venstresiden har ulike tanker og løsninger om hvordan samfunnet skal bygges. Nestleder Kjell Ingolf Ropstad bruker uttrykkene velferdssamfunn eller velferdsstat med tanke på høyre og venstresiden i politikken.

Mitt syn er at den politiske innflytelsen for KrF vil være større i en flertallsregjering med Erna Solberg som statsminister, enn i en mindretallsregjering med Ap og Sp som må støtte seg på SV.

KrF er et sentrumparti, men historisk sett vil jeg mene at det har fungert og fungert godt i landskapet sentrum-høyre, og der ligger det fortsatt store muligheter. Når jeg oppsummerer helheten kommer jeg til en annen konklusjon enn partilederen.