Partileder 
i krysspress

Jeg tenker på Dagfinn Høybråten først og fremst som et kompetent og engasjert menneske med et varmt hjerte. Et menneske som ønsket å integrere sin kristne tro i en vanskelig jobb som ledende KrF-politiker.

I dag fyller tidligere KrF-leder og helseminister Dagfinn Høybråten 60 år. Det er ikke så mange KrF-politikere som har satt tydeligere politiske spor etter seg enn ham.

Det er nok å nevne røykeloven. Langt fra alle hadde klart å få denne loven gjennom, med tanke på den sterke motstanden loven først ble møtt med. Men Høybråten viste både kraft, mot og tålmodighet i arbeidet. I dag er det ikke mye motstand å spore.

Men det var slett ikke bare fra politikere i andre partier at Høybråten møtte motbør. Han overtok etter Valgerd Svarstad Haugland, som sammen med Kjell Magne Bondevik ble sett på som moderniserende krefter i Kristelig Folkeparti.

I den norske opinionen er liberale kristendomsformer mest populære, og Høybråten ble sett på som de konservative kreftenes mann. Litt som biskop Kvarme i Oslo, som etterfulgte den mer liberale Gunnar Stålsett.

Dagfinn Høybråten befant seg i et vanskelig spenn. På den ene siden måtte han motbevise noen av de mest negative forestillingene om ham i offentligheten. Samtidig måtte han også måtte bygge ny tillit hos de KrF-velgerne som var bekymret for utvanning av partiets profil. Ingen enkel oppgave.

I den første leiligheten jeg bodde i etter å ha flyttet hjemmefra hadde vi en vegg full av avisutklipp. Et av disse dreide seg om den forferdelige mørkemannen som nå skulle bli KrFs nye leder. Dagfinn Høybråten hadde til og med kapell på gården sin, kunne vi lese i Dagbladet i 2004. Og han trodde på helbredelse ved bønn. Her var det grunn til å være på vakt.

Høybråten havnet i forsvarsposisjon, men bet tennene sammen og arbeidet hardt med utforming av praktisk politikk snarere enn å la seg knekke av motstanden.

Han var opptatt av å profilere KrF, men måtte samtidig advare dem som hadde illusoriske forestillinger om hva KrF kunne oppnå. Til tider mer enn ante man en skuffelse hos lederen for det som har blitt kalt Norges fremste økumeniske bevegelse.

For skytset mot Høybråten fra kristent hold kunne noen ganger oppleves dypt ufortjent. Som om aktører på tribunen stadig ropte negative kommentarer til spillerne som faktisk var på banen.

På landsmøtet i 2011, hvor Knut Arild Hareide ble valgt til ny partileder og Høybråten skulle takkes, var nesten hele Høybråtens bord i festsalen lørdag kveld fylt opp av familiemedlemmer.

Det sa nok en del om hvem som faktisk betyr mest for den mer enn gjennomsnittlig familiekjære Høybråten, men kanskje sa det også noe om at forholdet til deler av partiapparatet ikke var så enkelt. Det gjorde inntrykk da en som Ingebrigt Sørfonn støttet den sterke kritikken av partilederen.

Jeg har ikke forutsetninger for å kunne forklare fullt ut hva som førte til denne situasjonen. Kanskje ble presset så sterkt at Høybråten ble i overkant opptatt av å kontrollere apparatet rundt seg.

Knut Arild Hareide, som i noen år også var Høybråtens nestleder, har alltid snakket varmt om sin forgjenger. Det har nok bidratt til å dempe det som kunne ha blitt et anstrengt forhold mellom et parti og en tidligere leder.

Høybråten fikk permisjon fra stortingsvervet i mars 2013 for å bli generalsekretær i Nordisk ministerråd. I løpet av denne tiden har han nokså konsekvent unngått å kommentere forhold i norsk politikk. Det skal bli spennende å se hvordan han vil markere seg når generalsekretærtiden er omme og han etter hvert står friere til å ytre seg.

På den ene siden har KrFs ledere ofte blitt kritisert for å være for svake i betoningen av partiets kristne egenart. På den andre siden står Dagfinn Høybråten som et tydelig eksempel på hvor vanskelig det er å skulle imøtekomme en del av kjernevelgernes ønsker og samtidig fungere i den praktiske politiske hverdagen i det moderne Norge.

Opplevelsen av urimelige forventninger og utakknemlighet fra velgerne kan vel tenkes å ha meldt seg noen ganger. Jeg tenker på Dagfinn Høybråten først og fremst som et kompetent og engasjert menneske med et varmt hjerte. Et menneske som ønsket å integrere sin kristne tro i en vanskelig jobb som ledende KrF-politiker.