Oppdagelsesreise i bedehusland

I en samtid hvor den lavkirkelige kristendommen blir møtt med mye skepsis og sterke fordommer, kan Berges bok bidra til en ny nysgjerrighet.

Tirsdag denne uken befant jeg meg på Norsk folkemuseum på Bygdøy i Oslo. I et bedehus som legenden Lars Oftedal opprinnelig fikk reist på Hinna i Rogaland i 1875 skulle Vårt Land-fotograf Erlend Berges bok med bilder av norske bedehus lanseres. Det ble en minneverdig kveld.

«Jeg tror mange kommer til å grine når de ser boken», sa Vårt Land-journalist Kjell Kvamme da han foran de tilstedeværende intervjuet fotografen om prosjektet. Utgangspunktet var at Søreide bedehus ble lagt ut for salg i 2016. Jeg vokste opp ikke så mange kilometer fra dette bedehuset, og det har lenge vært kjent at aktiviteten der var dalende. Da Berge så Finn-annonsen, fattet han interesse for bildene. Han fant ut at han ville dokumentere bedehusenes estetikk før det var for sent.

Berges mål har ikke vært å gjenspeile bedehuskulturen slik den fortsatt utfolder seg i moderne forsamlingslokaler som Fredheim arena i Sandnes, Straume forum på Sotra eller for den del IMI-kirken i Stavanger. Det er de klassiske bedehusenes estetikk Berge dokumenterer vakkert og talende med boken sin. Og det var den klassiske bedehuskulturen vi fikk et møte med på Bygdøy.

For også å gi tilhørerne noen glimt fra bedehusets musikkultur var Arild Manneråk og Lloyd Lindland hentet fra Sørlandet. Mens Lindland trakterte trekkspillet, spilte Manneråk på sag. «Synden var stor, hans nåde var størst», sang de begge. Det var en nærmest fenomenal opplevelse.

Tidligere i år vant Berges bilder 1. plass i åpen klasse i fotokonkurransen Årets bilde. Fotosjef Christina Ulriksen i Morgenbladet var til stede og presenterte juryens begrunnelse tirsdag kveld. Der heter det at boken har et «Nostalgisk preg, vakker fargepalett» og at den er «gjennomført og stilsikker.» Ulriksen sa at dette var første gangen hun hadde satt sine bein i et bedehus, og siterte også fra begrunnelsen at «Fotografen skildrer en tid som snart er forbi og glemt.»

På dette tidspunktet ble jeg litt tankefull der jeg satt. Gjennom forhåndsomtalen av Berges bok har det blitt tydelig hva som var siktemålet med boken. Han fortjener mye ros for arbeidet sitt. Forlagsredaktør Elin Krogedal snakket om en stille glød, en stor grundighet og et veldig godt kamera som viktige suksesskriterier.

Av de totalt rundt 5.000 bildene Berge tok, er 148 med i boken. Han fortalte at på flere av bedehusene hadde folk kommet med protokoller og annet materiale for å dokumentere øvrige sider ved bedehusbevegelsen. Dette falt utenfor Berges prosjekt, men som han sa: «Det er mer å gjøre.» Hans egen oppsummering var at de fleste bedehusene han har tatt bilder av, er i bruk en til to ganger i året.

Men er bedehusets tid forbi? Jeg må innrømme at jeg til tider følte meg litt fremmed der jeg satt på Norsk folkemuseum. For meg gjenspeiler bildene en epoke som på mange måter er tilbakelagt. Og uttrykket i både bildene og sangen under lanseringen ligger noen tiår tilbake i tid. Men fremmed er det slett ikke. Og i hvert fall ikke utdødd.

Så mens jeg på en måte var på besøk i mine foreldres eller besteforeldres barndom, fikk jeg en opplevelse av at flere rundt meg var på oppdagelsesferd i et nokså ukjent land. Omtalen av bedehusene var utelukkende varm og respektfull.

Det falt ikke et skjevt ord. Og gjennomføringen av åresalget med premier bidro ytterligere til å gi de tilstedeværende et glimt av hvordan dugnadsånden har bidratt til både å holde bedehusene og misjonsarbeid i live.

Likevel fikk jeg en opplevelse av avstand. Og jeg tror Kjell Kvamme har rett i at det nok vil falle noen tårer når trofaste bedehusgjengere skal bla i denne vakre boken. For den er også en historie om drømmene som ikke ble oppfylt, om år med nederlagsfølelse.

Om ubesvarte spørsmål og tvilstanker idet man innså at bedehuset man hadde brukt så mye krefter på å få bygget og vedlikeholdt, er på vei mot nedleggelse, eller kanskje allerede nedlagt. Denne smerten er for lite omtalt, tror jeg.

Det at man ikke tok seg råd til dyr utsmykning sier noe om en nøysomhetskultur som dagens kristne har mye å lære av. Dugnadsånden sier noe om en fellesskapsopplevelse som jeg tror alle mennesker har godt av å kjenne på. Men det var ikke dette som var poenget med bedehuset. Erlend Berge påpekte det selv også, da han sa at bedehusfellesskapet handlet om liv og død.

I en samtid hvor den lavkirkelige kristendommen blir møtt med mye skepsis og sterke fordommer, kan Berges bok bidra til en ny nysgjerrighet på hva denne bevegelsen faktisk har stått for og bidratt med.

For bak estetikken og erkjennelsen av hvor utviklingen har ført oss finnes fortsatt den frimodige bekjennelsen som har vært så avgjørende for bedehusenes fremvekst.

På Bygdøy tirsdag kveld ble den oppsummert av Arild Manneråk og Lloyd Lindland idet de fremførte Jorunn Dubland Tendelands sang «Jeg vet min gjenløser lever», hvor det i siste strofe heter at jeg «vet at jeg skuer min Gud».