Kors på veggen – i Norge og Italia

Å sørge for at flyktningenes religionsfrihet blir ivaretatt, er selvsagt, men et kors på en vegg krenker ikke denne friheten.

UDI gikk forlangt da de krevde atkorsene må fjernes førflyktninger kan flytte inn på leirsteder og i kristne stevnehaller.

En dom om italienske skolers rett til å ha krusifiks på veggen, tyder på at norske leirsteder ikke hadde trengt å finne seg i UDIs opprinnelige påfunn.

Dommen som falt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i 2011 ble oppfattet som en bekreftelse på at religiøse symboler har en naturlig plass i det offentlige rom, og den sendte samtidig signaler til de ivrigste sekularistene om å roe ned.

Saken var som følger:

I mange hundre år har krusifiks på veggen vært like vanlig som tavle og kritt i italienske klasserom. Dette likte den finskfødte moren Soile Lautsi dårlig. Hun ønsket å gi sønnene en sekulær utdanning og mente at krusifiksene krenket sønnenes rett til å få dette.

Lautsi førte først saken helt til italiensk høyesterett og tapte. Så klaget hun saken inn for EMD – og vant. I 2009 slo domstolen fast at krusifiks i italienske skoler brøt med barnas religionsfrihet og med foreldrenes rett til å gi barna utdanning i tråd med egen overbevisning.

Reaksjonene ble voldsomme. Mange fryktet at det ville få store konsekvenser for muligheten til å ha synlige religiøse symboler på offentlige steder i hele Europa. Ikke minst var reaksjonene sterke i tidligere østblokkland, der forbud mot kors på veggen vekket dystre minner.

I mars 2011 slo imidlertid EMD fast at Italia har rett til å ha krusifikser på skoleveggene. Dommen, som ble vedtatt med 15 mot to stemmer i domstolens storkammer, sa at et krusifiks på en vegg i seg selv ikke representerte noen aktiv påvirkning på elevene.

Hensikten med artikkel 9 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen er å beskytte religionsfriheten. Dette inkluderer også retten til ikke å tro. Men statene som i sin tid ratifiserte denne konvensjonen, kunne neppe forestilt seg at konvensjonen skulle bli brukt til å gi de somikke tror den sterkeste beskyttelsen, slik det fremsto etter 2009-dommen.

Dommen var en milepæl. Den viste at man ikke kan kreve at et land forkaster sin kulturelle og religiøse identitet i toleransens navn. I så fall blir det en misforstått toleranse.

EMD-dommen var også viktig fordi statens rett til selvbestemmelse ble tatt på alvor. Den slo fast at spørsmålet om religiøse symboler i klasserom falt innen for det som kalles skjønnsmarginen, altså det som den enkelte nasjonen kan bruke skjønn til å tolke. Dommen signaliserte at land som har en kristen kulturarv har rett til å gi kristendommen en spesiell plass i samfunnet, så lenge andre menneskers religionsfrihet respekteres.

Flyktningene som kommer til Norge skal møtes med omsorg og respekt, på samme måte som vi selv ville ønsket å bli møtt hvis det var vi som var i deres sko.

Å sørge for at flyktningenes religionsfrihet blir ivaretatt, er selvsagt, men et kors på en vegg krenker ikke denne friheten. Derimot er korset et viktig symbol, både for verdiene hos organisasjonene som tilbyr hjelp og i den norske kulturen.

Da blir det feil å kreve korsene fjernet. Og det er slett ikke nødvendig i forhold til signalene fra EMD.

Men så tror vi heller ikke at ideen om at korsene må vekk kommer fra flyktningene selv. De kommer fra kulturer der religiøse symboler har en naturlig plass i det offentlige rom.

Ideen om at korsene må vekk kommer fra det norske embetsverket. Det står respekt av at de snudde.

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg avDagen.