Blir staten bedre uten kirken?

Det gjenstod bare en uke til nasjonaldagen. Ut fra stemningen i stortingssalen kunne man få inntrykk av at bunadene ikke var langt unna.

Stortinget skulle vedta løsrivelsen av Den norske kirke fra staten. Enigheten var påtakelig. Dette var en historisk dag.

Når politikere gjennomfører reformer, er målet som regel av innbyggerne skal merke en forskjell. Statskirkereformen har nærmest det motsatte målet. De formelle forholdene blir endret slik at de passer bedre med vår tids idealer.

Men Den norske kirke skal forbli den samme. Medlemmene skal helst ikke merke noe særlig til det vedtaket Stortinget gjorde på tirsdag.

Og slik blir det antakelig, i hvert fall i første omgang. Det er lite som tyder på at Den norske kirke som eget rettssubjekt kommer til å opptre vesentlig annerledes enn Den norske kirke som en del av den offentlige forvaltningen.

Og når det er sagt: Så lenge Den norske kirke får det aller meste av sine inntekter over offentlige budsjetter, kan man godt hevde at statskirken fortsatt består. Visst får både muslimer, human-etikere og kristne trossamfunn utenfor folkekirken offentlig støtte på linje med Den norske kirke.

Men ingen andre kommer i nærheten av å kunne vise til en så overveldende stor passiv medlemsmasse.

Derfor handlet stortingsdebatten tirsdag lite om de strukturendringene som virkelig kunne betydd endringer for Den norske kirke. Frps Bente Thorsen ønsket seg en fri kirke uten for mye offentlig innblanding. Hun mer enn antydet at løsrivelsen også bør innebære at kirken blir selvfinansierende.

Venstres Iselin Nybø var enda tydeligere. Hun ønsket et fullt skille mellom kirke og stat, også når det gjelder Grunnloven. For henne var tirsdagens vedtak bare en begynnelse.

Men særlig Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti ønsker å beholde dagens finaniseringsordning. I overskuelig fremtid er det lite som tyder på noen vesentlige endringer i kirkeøkonomien. Det kan godt komme en viss medlemsbetaling, men det er lang vei til noen reell finansiell løsrivelse fra staten. Økonomisk sett lever fortsatt statskirken i beste velgående.

Det eneste tilløpet til litt temperatur i debatten kom da kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) måtte svare på hvorfor regjeringen åpner for å vurdere delvis medlemsfinansiering.

En del av dem som opplevde at de tapte kirkevalget i fjor, kunne kanskje ønske seg en større grad av brukerbetaling i kirken. Trolig ville det blitt mindre liberal teologi på den måten.

Men dersom den offentlige støtten til trossamfunn skulle falle bort, ville det antakelig føre til betydelig nedtrapping av det kristne arbeidet mange steder. Man kan gjerne være prinsipiell motstander av statskirketanken.

Det er likevel et stykke vei derfra til å ønske seg et slikt skille mellom kirke og stat. I realiteten har også norsk frikirkelighet mye å tjene på at Den norske kirke finnes.

Men det er et faktum at 57,8 prosent av alle fødte barn ble døpt i 2015. Det er bare litt over halvparten. I løpet av de siste fire årene har dette tallet gått ned med 8,6 prosentpoeng, ifølge Statistisk Sentralbyrå. I Oslo blir nå omtrent hvert tredje barn døpt.

Det sier seg selv at hvis denne utviklingen fortsetter, går det ikke så veldig mange år før selve begrepet folkekirke begynner å miste sin legitimitet. Da kan også finansieringsmodellen komme opp til en mer grunnleggende debatt.

SV-leder Audun Lysbakken sa i tirsdagens debatt at en moderne stat må være sekulær, og at et trossamfunn må få styre seg selv. Det er ikke riktig at en moderne stat i og for seg må være sekulær. Det er Norge før 2012 et tydelig bevis på. For så vidt også Norge i 2016.

For en del vil nok tanken på økt indre kirkelig selvstyre virke forlokkende. Og det er mye godt å si om maktforskyvningen fra regjeringen til Den norske kirkes valgte organer når det gjelder ledelse av kirken.

Men i en sekulariseringstid er det likevel vanskelig å komme bort fra at det som nå skjer innebærer et stadig tydeligere brudd med Norges kristne historie. Og fra et kristent ståsted kan det umulig være et gode at dåpstallene går raskt nedover. Selv om man kan si mye om folkekirkens dåpspraksis.

Kristendommen handler ikke bare om den enkeltes personlige religiøse følelser. Kristendommen har også vist seg som en viktig samfunnsbyggende kraft. Vil samfunnet bli bedre hvis kirken får leve sitt eget liv, uavhengig av staten? Det er ikke sikkert.