Sviktende argumentasjon

Det kristne livet er i kamp, gjennom oppgjør; det er å finne tilgivelse og bli fornyet. Det har aldri vært snakk om en ny kristen moralsk standard.

I kronikken i Dagen 19.12.15 argumenterer Harald Hegstad både godt og saklig i henhold til hva som er kirkesplittende og ikke. Det er spesielt ordene omkring synd og syndstilgivelse, med eksempler på glidninger i hva som er godtatt kristen moral, som interesserer meg. Her finner vi avgjørende punkt i spørsmålet om heresi og dertil gyldig grunn til splittelse. Det er også her argumentasjonen hans svikter.

Hegstad nevner holdninger og trender i hva som godtas i kristne sammenhenger, blant annet skilsmisse og gjengifte. De fleste av oss vet at den bibelske standarden ikke gir rom for gjengifte, men vi lar det skje i våre sammenhenger. Vi vet at det er ikke Gud-villet å bryte ekteskapet, men det skjer – fordi vi er syndere, og drives av egne lyster i større grad enn av lydigheten til Kristus. Det kristne livet er i kamp, gjennom oppgjør; det er å finne tilgivelse og bli fornyet. Det har aldri vært snakk om en ny kristen moralsk standard. Det har aldri vært snakk om kirkelig velsignelse av ekteskapsbrudd, ikke en ny lære på dette feltet. Derfor er det ikke splittende.

Hegstad trekker ikke linjen videre til hvordan vi oppfatter fenomenet bigami, hva kristen etikk sier om det, eller hvor kirken står i dette spørsmålet. Han kom kan hende ikke på det, nettopp fordi det er en opplagt sak for de fleste fremdeles: vi oppfatter det som moralsk klanderverdig om en mann elsker to kvinner, eller en kvinne elsker to menn samtidig. Vi kan finne bibelvers til støtte for trofasthet, en mann til en kvinne, osv. Men den som opplever seg som nærmest «født bigam», som strever med dragninger mot flere enn en partner, og vil gjerne inngå livslange forhold til flere enn en, kan benytte alle de samme argumenter en homofil kan benytte for å forsvare sin livsstil. Om kirken la til rette for en kirkelig vielse av flerkoneri, eller at en kvinne hadde flere menn, ville det absolutt virke kirkesplittende på alle dem som i sin sunne sjel visste at dette er ikke i pakt med Guds vilje for oss. Hva annet kan vel en kristen mann eller kvinne gjøre enn å kjempe imot denne tilbøyeligheten, fordi den strider mot Guds ord?

Når det gjelder argumenter for og imot homofil seksuell utfoldelse i et etisk perspektiv, melder Hegstad pass, og går ikke inn på problematikken. «At noe takker for det som andre bekjenner som synd, er naturligvis problematisk», sier han. Han tar kan hende forutsetningen om at «man er født sånn» som gitt a priori. Jeg er enig i at vi er alle født syndere, men det gir oss ingen rett eller frihet til å unnskylde noen av våre syndige tilbøyeligheter. Det er for øvrig ingen biologisk betingelse for homofili. Jeg er ikke den rette til å spekulere i hvordan og hvorfor noen utvikler denne tendensen, men jeg kjenner ulike mennesker som på ulike tider i livet reagerte med å velge en homofil livsstil – i alle fall for en periode.

Det er smertelig for noen, men også frigjørende for andre, å vite at homofili er i bunn og grunn et etisk anliggende. Det er klare nytestamentlige bibelvers som omtaler det som synd. En homofil livsstil innebærer intim seksuell kontakt hvor poenget ikke er å få barn, i motsetning til Guds skaperordning. Det innebærer en avvisning av det motsatte kjønn. Det er et unaturlig fenomen for arten homo sapiens.

Det kirkesplittende ligger ikke i at det finnes mennesker som strever med homofili, at det finnes mennesker som gjør etiske valg som går den kristne etikken imot. Som sagt, vi er alle syndere.

Det som gjør dette spørsmålet kirkesplittende er at kirken legger sin velsignelse til, den endrer grunnleggende dogmer, grunnleggende lære om hva et ekteskap er, hva som er synd i bibelsk forstand, hva som er intensjonen i seksualiteten. Som en konsekvens av denne vridningen er det ikke nødvendig å vende om og kunne få et oppgjør. Det er ikke lenger behov for tilgivelse. Strengt tatt er det ikke noe behov for evangeliet om Guds frelse i Jesus Kristus. Og når dette blir kirkens offentlige lære, har vi ikke lenger en kristen kirke.