Illustrasjonsfoto: Fotolia

Israel sett fra Nord-Irak

mandag 3. september 2018

Samfunn

Jeg trives svært godt med mine muslimske venner i Levanten, og lurer på om der egentlig er håp for venstreekstremistene i Europa.

I skrivende stund sitter jeg i et deilig avkjølt kontor i Erbil, hovedstaden til Kurdish Regional Government (Kurdiske Selvstyremyndigheter) i Nord-Irak.

I går var jeg ute under en brennhet sol og besøkte en flyktningleir, 2,5 timers kjøring i retning Duhok til en leir som hadde drøye 13.000 mennesker, 4400 muslimer og 8700 yezidier fra Sinjar. Sinjar er byen i nordvest Irak i kurdisk område hvor IS eksponerte yezidiene for folkemord. 200.000 mennesker flyktet ut av byen, mens 50.000 mennesker flyktet opp på det høyereliggende fjellet bak byen.

Barbariet var uhemmet, mennesker ble drept på bestialsk vis, og kvinner og barn kidnappet, solgt som slaver, mishandlet, utnyttet og seksuelt misbrukt. Ennå er mange kvinner og barn ikke returnert til sine familier og kjære, fremdeles i slaveri og mishandling eller muligens døde.

Myndighetene her ber om hjelp til å gjenoppbygge liv og samfunn, de ønsker ikke at minoritetene skal bli utslettet i Levanten, da har jo terroristene vunnet, sier de.

Ship to Gaza prøvde seg nylig på et nytt pr-stunt mot Israel. Det var patetisk og feilslått, og det arrangørene nok trodde skulle bli en storm mot Israel ble en mild bris.

Venstreekstremistene har nok en gang bommet grovt, og befinner seg på feil side i kamp mot frihet og demokrati og til støtte for et regime som bedriver grov undertrykking av egen befolkning og dreper og torturerer ukritisk sine egne.

Hamas sin terror både mot egne og mot sivilbefolkningen i sørlige Israel har ingen sympati fra Sinjar-fjellene. Radikal islam spiser ikke bare andres, men også sine egne barn. Det er en velkjent sannhet i hele Midtøsten.

Ingen medier for øvrig her i Levanten er spesielt fokusert på Israel. Den maniske anti-israelske propaganda som er velkjent i Norge, synes fjernt fra Erbil, Kurdistan og Nord-Irak.

Snarere tvert i mot hører man stadig både fra offisielt og uoffisielt hold, fra både kristne, yezidier og muslimer, en beundring for den suksesshistorie Israel er, og de gjennombrudd i utvikling og velstand som den lille jødestaten har oppnådd.

Sikkerhetsmessig er Israel nå en viktig faktor i Midtøsten. Sunni-statene er bekymret for Irans aggresjon og fremmarsj i regionen, og Egypt og Israel er i samtaler om hvordan håndtere terrororganisasjonen Muslimske Brorskap og dens avlegger Hamas. Tilbake i KRG (Kurdistan Regional Government) er alle opptatt av hvordan man skal unngå å la radikal islam vinne, og hindre dem i å jage kristne ut av Midtøsten.

Mens KRG bidrar til å bygge et trygt samfunn og bistår 1–1,5 millioner flyktninger, truer Palestinske Selvstyremyndigheter (PA) med etnisk rensing av jøder på Vestbredden/Judea og Samaria.

Mens KRG ønsker å bygge en trygg havn og et godt samfunn, ønsker PA og Hamas å bygge en terrorstat på ruinene av en av FNs medlemsnasjoner. Mens norske politikere, kristenledere og medier ikke evner å se Israels unike rolle som et demokratisk fyrtårn i et hav av totalitært mørke gjennom sin stadige demonisering av jødestaten, søker stadig flere muslimske land hjelp og støtte hos Israel.

Jeg trives svært godt med mine muslimske venner i Levanten, og lurer på om der egentlig er håp for venstreekstremistene i Europa.