Dei har rive himmelen

Møtet mellom norsk kultur og innvandrarane har avslørt oss.

I ein artikkel i Dag og Tid spør Kaj Skagen korleis ein kultur som ikkje trur på seg sjølv kan overtyde andre om at han er verd å tru på. Europa har ei lang historie med å underkjenne sine eigne kulturelle røter og idealisere ikkje-vestlege kulturar. Skagen viser til Jean Paul Sartre, Jan Myrdal, Jens Bjørneboe og Dag Solstad som døme på intellektuelle som representerer eit slikt anti-europeisk sjølvbilete.

Både kristendomen, nasjonalromantikken og opplysningsideala er plasserte på museum og i bibliotek. Einaste fellesverdiar vi har att, er menneskerettane innhylla i ein kommersiell fritids- og underhaldningskultur. Terroristane i Paris retta åtaket sitt nett mot symbol for denne kulturen. Dette går hand i hanske med ynskjet om framstå som nøytrale i møte med innvandrarar, sist demonstrert av UDI-kravet om å fjerne kristne symbol på kristne asylmottak. At alvoret i denne situasjonen ikkje har gått opp for oss, viste dei lydige lakeiane som straks tok ned krossane på NMS-leirstadane før UDI rakk å gjere om på vedtaket.

LES: Leirstedene har allerede hengt opp korsene igjen

Vi vert alle påverka. Vi har bygd eit samfunn med eit livssyn som stengjer ute det evige perspektivet. Det metafysiske er radert bort og utsikta er vekk. Vi står i fare for å bli ein generasjon som har vent seg til å leve utan Gud og utan tankar om det evige, i eit av dei mest sekulariserte land i verda. Når så vondskapen rammar oss, manglar vi evne til både å forklare og forsvare oss. Den interne fienden er fårlegare enn den eksterne. Det er på høg tid å vakne og vende attende til røtene våre, til å bryte stengsla så både mennesket og kulturen kan få auge på anna enn sin eigen navle.

Fr. Arnfinn Haram kalla samtida ei åndeleg glattcelle. Det «nøytrale» samfunnet er innestengd og sjølvoppteke. Det er å vone at fleire vågar å erkjenne det. Både ungdomar og vaksne treng noko meir enn underhaldning, nyttemoral og nøytralitet. Dette «meir» finst i dei kulturelle røtene vi har fornekta. Mennesket treng himmelen og Gud. Nokon må lære dei å be, å rope både i takk og klage. Dei treng skriftestolar der liv kan reisast opp att og dei kan få høyre ord som ingen terapeut kan uttale: «Syndene dine er tilgjevne.»

Det er å vone at presset mot glattcelle-veggane snart vil bryte veg ut og at der då vil finnast åndelege leiarar som kan gi utbrytarane tru på ei høgre meining, vise dei Skaparen og Frelsaren.

Nokon har stengt himmelen for oss, og vi treng å be ei adventsbøn om at han må vende attende.