Vi burde ikke være overrasket
Er det mest slående med «Metoo», dopingavsløringer, korrupsjonsavsløringer og andre skandaleoppslag at vi faktisk blir overrasket? Faktisk blir sjokkert? Og hva har det med misjon i Europa å gjøre?
I januar hadde jeg gleden av å høre på en spennende undervisningsbolk med Knut Tveitereid. Hva er et menneske? spurte han blant annet. Vi burde ikke bli overrasket, fortsatte han, med referanse til «Metoo»-kampanjen, som da for alvor hadde nådd politikken. Vi burde faktisk ikke blir overrasket over ledere som faller. De er faktisk ikke mer enn mennesker.
En kikk på offentliggjorte statistikker viser at det ikke bare er ledere som trår feil. Fafo: 4,7 prosent av arbeidsaktive i Norge har opplevd seksuell trakassering på jobb. Det vil si hver tjuende medarbeider på mitt arbeidssted. Skattedirektoratet: 11 prosent av nordmenn betalte for svart arbeid, i løpet av en toårsperiode. En av ti naboer, altså.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Humanismen, av Os Guiness og andre tenkere og teologer holdt frem som vår tids europeiske religion, har i sin grunnfilosofi dette: Troen på mennesket. Vi tror at vi kan klare det. Jeg kan klare det. For første gang i verdenshistorien erstattes ikke Gud av en annen gud. Han erstattes av troen på at vi kan klare det selv.
Human-Etisk Forbund sier det slik på sin hjemmeside: «Humanismen er tuftet på et verdisyn der troen på mennesket er det viktigste. Humanister tror at mennesket er i stand til å selv fatte gode, rasjonelle valg til beste for andre mennesker, både med korte og langsiktige perspektiv.»
Den jevne europeer har ingen ren humanistisk tro, men er preget av det. Litt sånn som dette: Jeg og vi er stort sett gode, mens «de andre» ikke er spesielt gode, direkte onde i en del tilfeller.
«De andre» kan være de i vennegjengen eller på arbeidsstedet som ikke er til stede akkurat der og da, det kan være annerledestenkende i samfunnet, eller det kan være andre folkegrupper, muslimer, for eksempel.
De andre kan fort bli disse «grusomme politikere», som i realiteten bare er et menneske. Det vi gjør er å forme virkeligheten slik at vi rettferdiggjør oss selv, og legger hovedtyngden av skylden på dem. Felles for en slik folkelig tro og en humanistisk tro er at konklusjonen blir at man ikke trenger noen frelser. Og om man tror det finnes mer mellom himmel og jord, noe mange gjør, tas dette mer som en potensiell hjelper.
«Her kan jeg bøye kne». Moren til en av de unge studentene i ungdomsarbeidet vi besøkte reflekterte over hva det var som var annerledes her. Hun bodde i Moskva og var nå på besøk i denne mindre byen.
Prestens forkynnelse hadde truffet. Hun hadde bøyd kne, kanskje fysisk, i alle fall inni seg. Det var annerledes enn det hun var vant med i storbymenigheten. Et dypt savn fikk sitt svar. Jeg kjente selv på det samme som denne moren. Den unge presten la ut bibelteksten på en måte som ledet meg på kne foran Den Allmektige. Far, se i nåde til meg, syndige menneske. Befriende.
Bibelens lære om mennesket er grunnleggende annerledes enn humanismens. Og her står en av de store kampene om europeerens tanke. Denne kampen står ikke bare mellom humanister og kristne, den går langt inn i kirken, langt inn i meg og deg. Vi trenger å minne oss selv på dette:
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Kristen tro handler ikke om troen på mennesket, uansett hvor store ting det kan gjøre i Guds tjeneste. Nei, kristen tro erkjenner at mennesket i sitt vesen er syndig. Og ikke bare noen, alle.
«Det finnes ikke en som gjør det gode, ikke en eneste», står det i Romerne 3. Vi trenger frelse. Og det har vi rett foran oss i Jesus Kristus. Som kirke i dagens Europa er det på høy tid å stå opp og forkynne dette frigjørende budskapet: Du trenger frelse, og det er frelse å få. For politikere, sportsutøvere og vanlige folk.
Hellige Ånd, åpenbar for oss vår synd, og åpenbar for oss Jesus.
