Redd for sterke ord

La oss legitimere det som tidligere av gitte grunner har hatt grenser rundt seg. Jeg blir stum av beundring. Så intelligent og grensesprengende!

Jeg vokste opp som tjuagutt og lærte Bergens gatespråk. En periode ble det mye bannskap. Da min langt frommere og noe eldre søster oppdaget det, truet hun med å fortelle det hjemme. Far var indremisjonsleder. Trusselen førte til mitt livs største sprang i helliggjørelse.

Norsk språk 2017 hadde ikke hatt vondt av et tilsvarende sprang. Gjennom ulike kanaler fylles vi med bannskap, besvergelser og misbruk av Guds navn. Uparlamentarisk språk er av mange opphøyd som kulturelt. Det skal jamvel være sunt å påkalle onde makter, misbruke Guds navn og bruke seksuelt ladede vulgariteter.

Allerede for over 25 år siden utfordret mediestudentene våre på Bildøy NRK på bruken av forbannelser, altså på ordet «forbannet». Svaret var komplett uten vilje til selvrefleksjon og sa at dette nå var å regne som et ordinært og akseptert ord i norsk dagligtale.

Slik er det i alle fall blitt seinere, ikke minst med NRKs hjelp. At ordet er det motsatte av «velsignet» er det få som vil reflektere rundt.

Jeg spurte ved en anledning en som erklærte seg «forbannet», hvem som hadde gjort det. Han stod som et spørsmålstegn, så jeg presiserte: Hvem har forbannet deg? Han ble svar skyldig, fordi ingen hadde gjort det verste mot han som kan skje et menneske.

Slik refleksjon ligger naturligvis ikke bak bruken av ordet. Derimot raderer den allmenne bruken av ordet ut ulike ord som sint, rasende, vred med flere. Språket fratas mangfold.

Det samme skjer nå når djevelens navn stadig oftere påkalles. Adverbet «veldig», som i veldig sint eller veldig glad, erstattes av et ord som jeg vegrer meg for både å si og skrive, men som begynner på jæ-.

Medienes norske intervjufavoritt blant skihopperne elsker å bruke dette ofte og etter eget utsagn bevisst. Om vi hadde skrevet brev til NRK i dag, hadde de nok erklært ordet som ordinært og akseptert. Det er vel derfor deres egne folk i underholdningsprogrammer som Nytt på nytt ikke holder tilbake.

Dette grove bannordet kan også brukes som adjektiv for å beskrive en helt forferdelig situasjon. Selv om vi også der har rikelig med alternativer, er det en logisk mer forståelig bruk.

Neste ord ut ser ut til å bli folkevarianten av Fanden. Juryen i Stjernekamp var i ekstase over den av deltakerne som valgte å synge teksten «Fy f …».

Grensesprengende! Kultur! Kunst! Og uavhengig av om Nytt på nytt lyktes med sin satire da barnehagebarn sang dette søplet av en tekst, så synliggjorde de i alle fall tenåringsforfatterens uttalte intensjon om å få barn til å banne (Dagsavisen 29. juli i år).

Kunstkortet dras ikke sjelden til for å drepe alle innsigelser. Kunsten må være fri, den skal provosere, bryte grenser, den tar pulsen på den tida som de fleste av oss ennå sliter med å erkjenne. Så la oss banne! La oss legitimere det som tidligere av gitte grunner har hatt grenser rundt seg. Jeg blir stum av beundring. Så intelligent og grensesprengende!

Rent bortsett fra at dette: Hva er så intelligent og grensesprengende med å stryke samtidsverdiene med hårene? Og midt i kunstens evne til å åpne grenser for oss på mange gode måter, er det for mye forlangt at den også skal måles på evnen til å lede oss inn i det vakrere og større?

Den tiltakende bruken av bannskap har i alle fall tre trekk ved seg som vi bør våke over. For det første fører den til forsimpling. Vulgære ord erstatter ofte et verbalt mangfold. Språkrøkt burde ikke minst kunsten være opptatt av.

Dernest fører bruken av bannskap til forsøpling. Det tilhører vår menneskelighet at vi sier gode og byggende ord til hverandre. «Fra samme munn kommer det både lovprisning og forbannelse. Slik må det ikke være, mine søsken! Strømmer det vel friskt og bittert vann fra samme kilde?» (Jak 3, 10f)

For det tredje tror jeg språkutviklingen speiler sekularisering. I det minste må lemfeldigheten med både Guds navn og djevelen i språket ses som en konsekvens av at respekten for det hellige og frykten for det vanhellige er kraftig svekket.

Siden dette delvis er en kulturelt og politisk ønsket og styrt utvikling, kan språkutviklingen – både her og på områder av bevisst nytale, om vi kan låne Orwells uttrykk – være styrt av en hensikt.

I påhør av oss som foreldre kom det lite besvergelser og bannskap i det hjemmet jeg og min kone dannet. Da våre barn vokste opp, kom det likevel stundom noen litt tyngre ord og utsagn.

Normalt parerte jeg dem om lag som dette: «Spar de sterke ordene til en gang du har bruk for dem.» Det finnes tider og steder i livet da vi har bruk for sterkere uttrykk. I den vanlige hverdagen skal vi gjøre det vi kan for å unngå dem.