Hva ville Jesus sagt om Donald Trump?

Da trenger jeg å minne meg selv, og kanskje deg, om at vår verden dypest sett ikke er 
i hendene på verken Trump, Norges 
regjering eller IS.

En venn av meg pleier å si at «det er litt spessielt akkurat nå», som forklaring på hvorfor han for eksempel må jobbe mye. Familien hans ler av dette, for nå synes de det har det vært «litt spessielt» i veldig mange år. Likevel vil jeg driste meg til å si at det er litt spesielle tider om dagen.

I Facebookfeeden min kan jeg se at de fleste av vennene mine er rasende påTrump, samtidig som jeg vet at flere av mine amerikanske kollegaer er forsiktig positive eller til og med begeistret.

På samme måte kan jeg se at jeg har venner som virkelig raser motSylvi Listhaug og mener hun umulig kan være et kristent menneske, samtidig som jeg har venner som hyller henne for å forsvare landet vårt mot en stor fare.

Og så kjenner jeg på fristelsen i meg selv til å rope ut mine meninger. Men før jeg gjør det, mener jeg vi må se på hvordan Jesus forholdt seg til betente politiske spørsmål i sin samtid.

For selv om noen kristne tenker at ting aldri har vært så ille som nå, så er det min klare oppfatning at det meste har vært mye verre før. Uansett hvor negativ du måtte være til Trump må du nok likevel innrømme at han har et stykke igjen til keiser Tiberius på Jesu tid. Tiberius fikk laget mynter der det under bildet av han selv var gravert inn: «Keiser, sønn av Augustus – Guds sønn».

Jeg kan ta feil, men jeg føler meg rimelig trygg på at selv for Trump hadde det vært å ta vel mye Møllers tran.

På Jesu tid var et særlig betent politisk spørsmål at Tiberius hadde innført en hodeskatt for alle innbyggere i riket, til han selv. Da den ble innført, 25 år tidligere, hadde jødene gjort opprør. Ikke fordi den var så dyr, men fordi det var blasfemisk å ofre til et menneske som hevdet seg å være Gud.

Her var frontene steile og debatten heftig. Særlig to grupper stod mot hverandre; herodianerne som samarbeidet knirkefritt med den politiske makten og underordnet seg fullt ut. Og fariseerne som ville gjøre revolusjon, men på utifra makten og politikkens egen logikk.

Begge disse gruppene kom nå til Jesus og krevde svar: Hvordan stilte Jesus seg til en så stormannsgal og gudsbespottende politisk leder? Ville han akseptere å tilbe keiseren gjennom å betale, eller ville han bli med på revolusjon?

Først oppstår det da en absurd og vakker situasjon; Guds sønn har ikke penger. Så Jesus må be noen gi han en denar, en tier i våre dager. Hvilken kontrast mellom den mektige keiseren i Rom som har all rikdom i verden. Og denne fattige virkelige kongen, som må be om en mynt.

Så holder Jesus opp pengen og sier: «gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.»

Jeg tror vi i vår tid ofte går glipp av sprengkraften i det Jesus sier her. På den ene siden sier han; ikke slåss over noe så lite viktig som en tier, som et verdslig politisk system som en dag vil bli borte uansett hvor mektig det ser ut.

På den andre siden sier han; ikke gi keiseren en millimeter mer. Ikke gi han hjertet og tilbedelsen din. Ikke gi han selve livet ditt. For det tilhører Gud.

Jesus innfører altså her et skille mellom et politisk system og det vi tilber. Du kan altså gjøre din plikt overfor en urettferdig despot. Samtidig som du gjør et kraftfullt opprør. For Jesu budskap er om Guds rike. Han vil altså ikke bare forandre keiserens rike i en litt bedre retning.

Nei han kommer med et helt nytt rike. Et rike som ikke er av denne verden. Som ikke ligner noe annet. Et rike som setter barn, kvinner, undertrykte og marginaliserte mennesker først. Et rike som ikke handler om å være størst og sterkest, men om å la seg elske og så elske videre.

Det jeg prøver å si er at jeg selv fristes av både herodianere og fariseere. Av og til har jeg lyst til å stryke makten ved hårene og si at alt er fint og rett. Av og til har jeg lyst til å skrive sinte meldinger på Facebook og si at verden går under fordi ingenting er fint og rett.

Men da trenger jeg å minne meg selv, og kanskje deg, om at vår verden dypest sett ikke er i hendene på verken Trump, Norges regjering ellerIS for den del. Verden er i Guds hender. Derfor kan vi som kristne være både trygge og ivrige samtidig.

Trygge fordi Guds rike ikke er av denne verden og ikke står og faller med politiske ledere. Samtidig ivrige fordi Guds rike er ment å trenge gjennom i vår verden og gjøre den mer som Gud skapte den til å være.

Så vi gjør vår plikt der vi er for å stadig bringe Guds rike nærmere. Men vi aksepterer ikke å tilbe noen keiser, vi tilber Gud. Og vi frykter ingen keiser, for den virkelige keiseren er han som sa «vær frimodige, jeg har seiret over verden!»