Elvis tvillingbror

Hvordan blir det å vokse opp å vite at mamma og pappa ikke lot tvillingen min leve?

LEDER:Når den ene tvillingen må dø

ArtistenElvis Presley var hele sitt liv sterkt preget av savnet etter sin tvillingbror Jesse Garon Presley. Jesse var 35 minutter eldre enn Elvis, men levde ikke da han ble født.

Hele sitt liv slåss Elvis med skyldfølelse for dette; hvorfor var det han og ikke broren som levde? Hva om det var en slags feil et sted? At det var Jesse som skulle ha overlevd?

Nå på torsdag måtte jeg tenke på Jesse. For lovavdelingen iHelsedepartementet slo fast at det i Norge er fullt lovlig å abortere bort en frisk tvilling dersom en mor ikke ønsker begge barna. Dette selv om det øker risikoen med 15 prosent for at også det andre barnet dør. Jeg tenkte: Hvordan blir det å vokse opp å vite at mamma og pappa ikke lot tvillingen min leve? Å vite at det likegodt kunne vært meg som ble tatt fra livet, da jeg var aller mest sårbar?

LES:Høie står fast på å tillate tvillingabort

Jeg ønsker ikke å bruke harde ord mot foreldrene, det er så mange ulike historier og det hjelper nesten aldri å kjefte. Men jeg må få si at jeg synes det er noe dypt naturstridig med at de aller minste i samfunnet vårt, barna som ikke er født enda, er uten trygghet, der de skulle vært tryggest.

Og så vet jeg at når jeg sier dette rett ut, er det mange som er uenig med meg. Mennesker jeg respekterer og holder høyt som synes dette er en akseptabel situasjon. Eller i alle fall at alle andre løsninger er enda dårligere.

Og det har tvunget meg til å tenke alvorlig igjennom dette: Er det noe jeg ikke ser? Er jeg hjerteløs overfor mødre som virkelig ikke skjønner hvordan de skal klare å ta seg av to barn på en gang? Eller er jeg på den andre siden mer moralsk enn de som tenker annerledes enn meg?

LES OGSÅ:Bispe-leder kaller abortpraksis «grotesk»

Nei, jeg tror ikke jeg er noen av delene. Jeg tror dette handler om synsvinkel. Hvis vi ser denne problemstillingen kun fra morens perspektiv blir det helt naturlig å tenke at ingen skal måtte få tvillinger hvis man bare føler seg i stand til å håndtere ett barn. At det må være enhver mors valg om hun vil bære frem barna sine eller ikke.

Men hvis vi skifter synsvinkel og ser det fra barnets perspektiv, hva skjer da?

For noen år siden var jeg i et møte med daværende barneombud Reidar Hjermann. Jeg benyttet anledningen til å spørre han om dette: Hvordan kan det ha seg at barneombudet i Norge aldri reiser stemmen for de aller minste barna? De som ikke er født enda, spurte jeg. Hjermann ble stille en stund, før han erkjente at det er et paradoks. Jeg tror dette dypest sett handler om øyne.

Det er så lett å ikke se disse barna, for de er jo usynlige i magene til mammaene sine. Og det vi ikke ser, det finnes nesten ikke. Tenk bare på språket vårt. Vi kaller de ikke barn. Heller ikke små barn. Vi bruker i stedet ord som foster og fosterreduksjon for da virker det ikke så brutalt.

MENINGER:«Vi tvillingmødre vet at våre tvillinger er knyttet sammen på et nivå selv ikke vi kan forstå»

Men sannheten er at om vi ikke ser de, så er de der. Og om vi bruker andre ord, så er de fortsatt små mennesker. Og om vi skulle glemme de, så er de elsket av Gud.

Elvis savnet tvillingbroren sin hele livet. I fremtiden kommer nye barn til å savne sin tvilling. Men jeg håper det skal gå an å snu noens blikk før det. Sånn at ikke alt bare ses som en sak om voksnes rettigheter. Men at vi også kan se det fra barnets perspektiv.

Eller for å be med den gamle profeten Malakias: Han skal vende fedrenes (og mødrenes) hjerte til barna. Måtte det bli sant.