Ekkokammeret

De fleste av oss møter mer uenighet og motstridende perspektiver på 
sosiale medier enn 
vi gjør offline.

Sosiale medier er antakelig bedre enn sitt rykte.

«I dag orker jeg ikke, tror jeg. Kanskje i morgen», tenkte jeg.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er noen dager siden. Jeg vurderte å skrive noe om politikk på Facebook. Skulle jeg skrive det eller ikke? Jeg endte med å la være. Jeg visste at det ville komme motbør.

Noen av de jeg har på min venneliste ville være uenig med meg, og jeg ville bli nødt til å diskutere. Det hadde jeg ikke energi til, så jeg lot det være.

Er det andre enn meg som har det på samme måte på sosiale medier?

Forrige uke kunne vi lese om etableringen av den nye faktasjekk-portalen faktisk.no, som NRK, Dagbladet og VG har gått sammen om å starte.

Begrunnelsen handlet delvis om hvordan «fake news» florerer på sosiale medier, og at man trengte et faktabasert motsvar. Denne bekymringen har vært der lenge.

Helt siden22. juli har vi snakket om ekkokammer-fenomenet i norsk offentlighet. Det har blitt en etablert oppfatning at sosiale medier kan fungere som ekkokammer, som forsterker de oppfatningene vi allerede har.

Man finner sammen med likesinnede, man diskuterer, man jazzer seg opp, og blir bare mer og mer ensporet.

Problemet med antakelsen om at sosiale medier gjør oss mer ensporet er bare at den mest sannsynlig er helt feil. Ikke bare litt feil. Helt feil.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

For min egen del oppdaget jeg dette for et år siden, da jeg ville se på hvordan sosiale nettverk fungerer i de muslimske miljøene jeg forsker på til daglig.

Jeg begynte med å sette meg inn i den generelle forskningen på sosiale medier. Jeg lette meg fram til de kvantitative studiene som har blitt gjort, der man undersøker hvordan sosiale medier bidrar til meningsdannelse.

Etter å ha lest en del artikler, var jeg overrasket. Det forholdt seg nøyaktig motsatt hva jeg trodde. For de fleste av oss fungerer ikke sosiale medier som ekkokammer som forsterker de oppfatningene vi har.

Snarere bidrar bruk av sosiale medier til at man blir mer moderat i meningene sine.

Flere omfattende studier fra ulike land har vist det samme. Den grundigste studien har nok blitt gjort av den amerikanske statsviteren Pablo Barbera, som sammenliknet data fra millioner av brukere av sosiale medier i Spania, USA og Tyskland («How social media reduces mass political polarization»).

I alle landene fant han samme mønster: Folk ble ofte mer moderate, ikke mer ekstreme, av å bruke sosiale medier. Liknende mønster har blitt funnet i senere undersøkelser, feks «Exposure to Political Disagreement in Social Media» av Matthew Barnidge.

Den studien viste også at de som i aller størst grad ble konfrontert med motstridende oppfatninger var de som i størst grad brukte Facebook til å følge med på nyhetsbildet.

Grunnen er enkel og intuitiv. De fleste av oss møter mer uenighet og motstridende perspektiver på sosiale medier enn vi gjør offline.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Til daglig omgås vi med familie, nære kolleger og nære venner. Som oftest utvikler man i slike miljøer noen meninger som i større eller mindre grad er felles. Tross alt er det mer behagelig å være enige med hverandre enn å være uenige.

På sosiale medier, derimot, interagerer man med mer fjerne bekjente. Da blir rommet for uenighet større, og man vil oftere møte oppfatninger som er forskjellig fra det man mener selv. Resultatet er ofte at man blir mer moderat.

Likevel er det en nærmest universell oppfatning, både i offentligheten og blant folk i akademia som ikke forsker på dette selv, at sosiale medier fungerer som ekkokammer som lukker oss inne i meningsbobler. Hvorfor? Jeg vet ikke.

Det er selvfølgelig mulig at det finnes enkeltstående eksempler på polarisering i sosiale medier som ikke har blitt fanget opp i datamaterialet.

Men forskningen vi har i dag tyder i all hovedsak på det motsatte. Det er mange problemer med sosiale medier, men politisk polarisering er nok ikke blant dem.