Drømmen om Pakistan
Etter det som virker som en evighet preget av korrupsjon og nepotisme, kan en kanskje håpe at Pakistan går mot lysere tider?
Pakistan var et land som ble til i skjæringspunktet mellom frykten for forfølgelse fra en stadig mer ekstrem hindumajoritet på det indiske subkontinent, og en voksende motstand mot den britiske okkupasjonen og koloniveldet.
Men mens landet skulle bli et sted for muslimer, og minoritetene, å fritt få praktisere sin egen religion har vi i mange år sett en stadig sterkere ekstremisme som har etablert seg og utviklet seg i landet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Mye av dette har utgangspunkt i regimet til militærdiktatoren Zia ul Haq, som varte fra 1977 til 17. august 1988 da han omkom i en flyulykke. 17. august 2018, nøyaktig 30 år senere, ble den tidligere cricketstjernen og opposisjonspolitikeren Imran Khan valgt til landets nye statsminister.
Mer signifikant, PMLN - partiet , som er ledet av Shahbaz Sharif, lillebroren til den tidligere statsministeren Nawaz Sharif, mistet makten. Nawaz Sharif sitter fengslet grunnet korrupsjon, sammen med sin datter og svigersønn.
Sharifbrødrene og deres parti har faktisk, til tross for forsøket på å etablere seg som et parti som «stod opp mot systemet» vært etablert gjennom støtte fra ul Haq i sin tid, og vært selve definisjonen på etablissementet i pakistansk politikk.
Deres makt har vært sikret gjennom et byråkrati og system som over 30 år faktisk har blitt gjennomsyret av folk som fikk stillinger, ikke grunnet kvalifikasjoner, men lojalitet.
Khan har kjempet i motbakke mot de to etablerte partiene i lang tid, og med betydelig internasjonal skepsis, fra han deltok i sitt første valg i 1996. Da fikk han ikke et eneste mandat, en ganske så motsatt situasjon sammenlignet med i dag hvor partiet hans har vunnet makten i landet, sitter med makten i landet og i 3 av landets 4 provinser.
Khan hadde en veldig aggressiv og militant tone gjennom valgkampen, men etter valget fremstår han som en mye mer forsonende politiker. Ett unntak fra dette, hans bevegelse startet opp som respons på nepotismen og korrupsjonen som gjennomsyret landet. Her er han kompromissløs, og har lovet å starte med å stille sitt eget parti for antikorrupsjonsinstitusjonens gransking, inkludert seg selv.
Han har også startet et driv mot en mer sparsommelig livsstil i et land hvor ledere har levd etter det motsatte. Sammen med lederen for den pakistanske høyesteretten har han også oppfordret folk til å delta i, og støtte, byggingen av flere demninger.
I et land som går mot ekstrem tørke er det et helt nødvendig steg, spørsmålet er om det kommer i tide. Khan har tidligere ledet en treplantingskampanje i KPK provinsen hvor de også hadde makten i forrige periode. Nå viderefører de dette til resten av landet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
En absolutt nødvendighet i et land med ekstremt lav skogdekke. Interessant nok ikke en helt ukjent problemstilling her hjemme i Norge også, og diskusjonene er ikke så ulike om enn ca 100 år senere.
Det interessante er idealene til Khan. Han har snakket om å etablere et samfunn basert på Medina-modellen, noe som har skapt mange feilfremstillinger om ham som ekstremist og om Pakistan nå beveger seg i fundamentalistisk retning.
I en tale til nasjonen snakket han om denne modellen, og nevnte faktisk skandinaviske land som Norge og Sverige som land som har implementert de prinsippene han ønsker og etablert et velferdssamfunn.
Enkelte kommentatorer har stilt seg uforstående til dette, men dette handler om noe som faktisk kom frem i en undersøkelse gjennomført av den amerikansk-iranske professoren Hossein Askari ved George Washington-universitetet i 2014, hvor Irland ble utpekt som det landet som var mest i tråd med islamske verdier.
Khan har vist landets unge en drøm om et annet Pakistan enn den de vokser opp med, nå må han og hans regjering jobbe for å gjøre den drømmen til en virkelighet. Det er gode tanker, men en tøff, nesten umulig utfordring. Khan er imidlertid en som har gjort «umulige» ting hele livet, en livserfaring som vil komme godt med nå som han står foran sitt livs største utfordring.
