Æreskultur å være stolt av

En finner stort sett det en ønsker å finne.

Ære, skam, muslimer. Det er trolig vanskelig for de fleste å lese de tre ordene i foregående setning og forestille seg at det kommer til å handle om noe godt. Æreskulturer ofte knyttet til voldskultur med spesielt negativ fokus mot kvinner. Når jeg i tillegg kan fortelle at jeg vil snakke om jøder og muslimer, er kanskje mange klare for det verste.

La meg bare begynne med å gjenta, en finner stort sett hva en ønsker å finne. Vil en finne negative historier mellom kristne og muslimer, kristne og jøder, muslimer og jøder, eller hvilke som helst andre grupper, kan en finne dem. Det er også viktig å være klar over at de negative historiene er der, en kan og bør ikke lukke øynene for det. Det er minst like viktig å være klar over at det finnes positive historier også. Mennesker er komplekse, ikke endimensjonale. Det å forestille seg at vår historie skulle være noe annet enn kompleks og sammensatt er meningsløst, feil og ikke minst farlig. Likevel ser vi at det i samfunnsdebatten er dyrking av nettopp slike endimensjonale bilder av hverandre.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

LES:Jødene og Islam

Når jeg her prøver å finne positive historier er det fordi jeg synes de ofte mangler fra det bildet vi har i den offentlige debatten. Som nevnt er det viktig å vite at disse finnes også, det er ikke dermed en benektelse av de negative historiene.

Jeg begynte med å snakke om æreskultur.Albania, et hovedsakelig muslimsk land, er dominert av en æreskultur. Denne æreskulturen heter «besa», og ordet betyr et hellig løfte eller et æresord. Det handler om å være ærlig, det handler om å være gjestfri og å hjelpe de som trenger det, og det handler om å holde ord.

Hvilken praktisk konsekvens har noe slikt, kan man spørre. For å forstå det kan man se litt på den den historiske konteksten. Ifølge estimater fra tyske nazioffiserer under Wannsee-konferansen i Tyskland i 1942 var tallet på antall jøder i Albania på det tidspunktet ca 200. Wannsee-konferansen var for øvrig der nazistene kom opp med «den endelige løsningen på jødeproblemet». Albania ble okkupert i 1943 av tyskerne. Den praktiske konsekvensen etterlyst i begynnelsen av avsnittet er at ved krigens slutt hadde antall jøder i Albania vokst til det tidobbelte.

Mange flere, blant dem Albert Einstein, var innom Albania på flukt vekk fra nazistene. Albania var altså det eneste landet i Europa som hadde en vekst i antall jøder fra krigens begynnelse til krigens slutt. Grunnen til det var den tidligere nevnte æreskulturen. Albanerne skjulte sine jødiske medborgere, og etter hvert mange jøder fra andre land som flyktet til Albania, med fare for egne liv. For mange muslimske albanere handlet det om det koranske prinsippet om at den som redder et liv, er som om vedkommende har reddet hele menneskeheten, et prinsipp som for øvrig også er sitert i talmud. Dette sikret at mange albanske grensevakter, ambassadører og andre gav jøder på flukt falske papirer så de kunne komme unna nazistene, og albanske immigrasjonsmyndigheter som overså manglende dokumenter og tok inn jødiske flyktninger.

LES:Hva mener muslimer om jøder?

Det handler jo om toleranse, et viktig element ved den albanske kulturen på den tiden. Dette med den religiøse toleransen eksisterte i Albania før krigen også. Den amerikanske ambassadøren til Albania i 1934, Herman Bernstein, skal ha sagt at «jeg finner ikke noe diskriminering av jøder i Albania. Fordi Albania synes å være et av de få stedene i Europa hvor religiøst hat og fordommer ikke eksisterer, dette til tross for at folk der har svært ulike religiøse tradisjoner.»

En rekke av historiene om jødiske flyktninger som ble reddet av Albanerne er dokumentert i en bok skrevet av Norman Gershman, «Besa: Muslims who saved Jews in WW II», en viktig og nødvendig korreksjon av historien. Jeg har lest en rekke av historiene i boken, og det rørende med dem er humaniseringen av den andre, en begrunnelse som går igjen. Synet på «den andre» som mennesker er viktig, kanskje det viktigste motmiddelet mot hat og dehumanisering.