Dagens dyneløfting

Det er ingen diskusjon om at personer i nøkkelstillinger må tåle et kritisk søkelys når det gjelder hvordan de bruker den innflytelse de har, det være seg til egen vinning eller til å tilgodese egen omgangskrets på en utilbørlig måte.

Men ett sted bør grensen gå: Ved folks privatliv og deres familieforhold. Denne etiske grensen bryter den presumtivt kristne avisa Dagen med et brak med sitthelsides oppslag 1. september om privatlivet til KrFs kommunikasjonssjef.

LES:Legger seg ikke opp i KrF-ansattes privatliv

Dette er ikke «journalistikk» i noen fornuftig betydning av ordet. Dette er dyneløfting. Dette er kikker-virksomhet i sin ekleste form. At det bedrives av en avis som på til dels støyende vis ønsker å framstå som en kristen stemme i medielandskapet og i den offentlige debatt, gjør det hele bare enda mer motbydelig.

Hva «galt» har KrFs kommunikasjonssjef gjort? Hun har funnet en person hun er blitt glad i. Denne personen har postet noen bilder på sin facebookside fra det hun kaller «kjærestetid» sammen med kommunikasjonssjefen og «tagget» henne i den forbindelse. Dette kvalifiserer altså til en helside i Dagen.

At journalisten samtidig hevder at kommunikasjonssjefen har bekjentgjort dette selv, sier sitt både om presisjonsnivå og profesjonalitet. Det er til stryk, begge deler.
 Det er ikke snakk om en statsråd. Det er ikke snakk om en stortingsrepresentant. Det er ikke engang snakk om en tillitsvalgt. Det er snakk om en som er ansatt.

Jeg kan godt være med på at det å være informasjonssjef eller kommunikasjonssjef i et politisk parti er en rolle som gir en viss påvirkningskraft ved at man deltar i de ulike drøftingene. Dette vet jeg litt om, siden jeg har vært i den samme stillingen selv. Men det er ikke noen maktposisjon som tilsier at man bør få sine mest private forhold klint ut over en hel avisside.

Dagen har tidligere vist journalistisk mot ved å rekke kritisk søkelys mot maktstrukturer innen lukkede miljøer og menigheter. Dette er ikke en sak som har krevd noe mot. Dette er en sak som bare krever at man har dårlig smak for hva som passer seg.

Dette er en sak som får et blad som «Se og hør» til å framstå som renhårig og anstendig. De er i det minste åpne om hva de driver med, og hvorfor.

-----

Les også: