Illustrasjonsfoto: kirke i Ålesund.

Når Gud diskriminerer

Author picture

lørdag 9. april 2016

Samfunn

Skal en stå på Bibelen som grunnvoll kan en ikke si at noe er avskaffet, situasjonsbestemt eller gammeldags, og sette en strek over dette – hvis tekstene selv ikke leder oss til det.

På likestillingsdagen skriver Norme-lederen: «Vi ser stadig flere menigheter og kirkesamfunn som vektlegger utrustning, nådegavebaserte tjenester, teamledelse og erfaring framfor kjønn, som kriterium for ledelse» Her setter hun bibelvers mot bibelvers. Da står en overfor et valg – skal en forkaste noe av Guds ord fordi det oppleves som ubehagelig, umoderne eller upopulært? Gud diskriminerer. Det er Guds vilje at vi ikke skal være like, men søke den tjeneste Gud har for en selv. «Tjen hverandre, hver med den nådegave en har fått» (1.Pet 4:11). Derfor gjelder det å finne ut av hva dette er, og så våge å ta dette i bruk og finner sin plass. Guds ord driver også kjønnsdiskriminering. Mann og kvinne er ikke like.

LES: Skal du ikke si noe?

Paulus sin apostolske veiledning er at «Jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller bestemme over mannen» (1.Tim 2:12), og et Jesu bud er: «Som i alle de helliges menigheter skal kvinnene tie når menigheten samles. Det er ikke tillatt for dem å tale (...) Hvis noen mener seg å være profet eller ha åndsgaver, så skal han vite at det jeg skriver, er et Herrens bud. Den som ikke godtar dette, blir selv ikke godtatt» (1.Kor 14:33b-38). Det er et stort alvor over dette.

Av sammenhengen ser en at dette ikke gjelder all tale, ikke bønn eller profeti (1.Kor 11:5), og ikke vitnesbyrd (jfr. Maria Magdalena), og heller ikke disippelopplæring i en 1:1-situasjon (Apg 18:26), – men det gjelder læretale (v.35) – undervisning i menighetsforsamlingen. Disse to forbudene er begrunnet i skaperverket og i Jesu bud – som gjelder for all tid, og som alle disipler er døpt til å lære å holde. Og det er ingen andre bibelvers som er klarere og mer konkrete om denne saken, og derfor kan lede mot en annen forståelse.

Hvordan forholder vi oss til disse sterke forbudene? Forakter vi dem, og avskriver dem? Skal en stå på Bibelen som grunnvoll kan en ikke si at noe er avskaffet, situasjonsbestemt eller gammeldags, og sette en strek over dette – hvis tekstene selv ikke leder oss til det. Jesus sier så sterkt: «For den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin og sin Fars og de hellige englers herlighet» (Luk 9:26), og «Jesus svarte: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet dere hører, er ikke fra meg, men fra Far, han som har sendt meg». (Joh 14:23-34).

LES: Slekters gang

Det gjelder altså å være overgitt til å følge Jesu ord, og Jesu fortsatte lære ved apostlene (Joh 16:12-13), for hvis man bevist går på tvers av dette kan det vise seg at det rike en prøver å bygge ikke er Guds rike, og den menighet en prøver å bygge ikke er Herren Jesu menighet, og at Guds Ånd dermed ikke er med. Hva er da nytten? Kun i å være i Jesus, og være i Hans ord, så er det et håp (Joh 15:5-7) som er sterkere enn dødskreftene!

Les reaksjoner på denne artikkelen